Torbjørn Johannes Monsen

Torbjørn ("Bjørne") Monsen var sønn av Laura Margrete (Einarsen) og Johannes Adolf Monsen, bosatt på Toraneset i Mo i Rana. De var også foreldre til Kristian Magnus Monsen. I sitt første ekteskap hadde Johannes sønnen Benoni Monsen. Johannes var bror av Konrad Monsen og onkel til Kåre Berg Monsen. Torbjørn Monsen giftet seg i 1949 med Ingrid Bernhardsen, to barn.

Fram til arrestasjonen i 1943 arbeidet Torbjørn Monsen på Mo elektrisitetsverk. Han ble arrestert under Ildgrub-affæren; hans fangehistorie er beskrevet bl.a. i kapitlet "Moværingen som aldri gav opp" i Tor Jacobsens bok 5. april 1943. Etter fangeopphold på Falstad, transport til Tyskland og fangeopphold i Sachsenhausen og Buchenwald, ble han og over 400 andre kommandert ut på dødsmarsj tidlig på våren i 1945. I en reportasje om Torbjørn Monsen i Rana Blad i 1985 fortelles det:

"Etter hvert som krigslykken snudde seg, og de allierte rykket nærmere både fra øst og vest, ble fangeleiren forlatt. Fangene ble beordet ut på landeveien. Uten mål eller mening startet 400 fanger fra leiren Bjørne Monsen satt i. Hvor de gikk, har han ikke klart for seg. Men i løpet av måned tilbakela de 70-75 mil. De som ikke klarte å gå, fikk et nakkeskudd…"

- Til å begynne med var vi sterkt utsatt for flyangrep. De allierte trodde vi var militære kolonner. Men senere ble de oppmerksom på ar vi var krigsfanger, og de holdt rede på hvor vi til enhver tid befant oss."

I begynnelsen av mai 1945 hadde de gjenlevende fangene kommet til Zwikow. I et intervju gjengitt i Rana Blad i 1995 forteller Torbjørn Monsen at han var døden nær på grunn av sult og utmattelse:

"Jeg var så avkreftet at jeg ikke ville ha klart meg mer enn noen timer uten mat. Pulsen var uregelmessig. Av og til kunne det gå lang tid mellom hver gang hjertet slo, for så å "løpe løpsk". Senere fikk jeg vite at jeg hadde det man kaller hjerteabstinens, og at det var et under at jeg sto det over. Jeg var faktisk i dødsfasen. Tett før folk dør, slår pulsen slik, fikk jeg vite av doktor Heger mange år senere."

Kreftene kom tilbake etter et par uker med større matrasjoner. Sammen med andre nordmenn ble Torbjørn Monsen sendt videre til en leir i Thüringen, hvor det også var andre eks-fanger. Tor Jacobsen skriver: "Ved ankomsten [i Thüringen] veide Bjørne 46 kilo, men kreftene vender gradvis tilbake, og nordmennene er i brukbar form da de blir funnet 6. juni av dr. Bjørn Heger og Sverre Løberg."

Han var med den siste gruppen nordmenn som kom hjem fra fangeleirene på kontinentet, med fly til Oslo 16. juni 1945. Om hjemkomsten skriver Tor Jacobsen:

"Noen dager senere er Bjørne Monsen tilbake på Mo, gjenoppstått fra de døde, så å si. Han har vært savnet så lenge at familien forlengst har gitt opp alt håp, og hele byen gledet seg da Bjørne plutselig sto der i Fremmedlegionens elegante uniform, tynn og mager, men lys levende!"

I etterkrigstida var han aktiv i Krigsinvalideforeningen, og la ned mange arbeidstimer da foreningen bygde hytte i Umbukta. I 1985, ved 40-årsminnet for freden, skrev Klaus Solbakken en reportasje om ham i Rana Blad. I litt omarbeidet utgave stod denne også på trykk i 1990 og 1995. På slutten av 1990-tallet tok Torbjørn Monsen og tre andre tidligere falstadfanger initiativ til å få reist en monument på Falstad som takk til lokalbefolkningen. Dette ble avduket i 1999.

Torbjørn Monsen døde i 2003. "Selv om Bjørne tilsynelatende gled inn i dagliglivet, slet han mye med seg sjøl, og det gikk mange år før han greide å fortelle om noe av det han opplevde som krigsfange", skriver Tor Jacobsen i et minneord i Rana Blad.