"Donau"

Lasteskipet D/S Donau ble bygget i 1929 i Tyskland, og ble under andre verdenskrig rekvirert av den tyske krigsmarine og satt til transport av mennesker. I norsk sammenheng, er skipet blitt stående som det fremste symbolet på deportasjonen av nordmenn og forsøket på å tilintetgjøre jøder fra Norge. Skipet var et av flere som blant annet fraktet fanger mellom Norge og fangesteder på Kontinentet. Andre skip var Monte Rosa, Gotenland og Lappland.

Donau bidro i deportasjonene av flere grupper fanger fra Norge. Noen av dem var offiserene og de såkalte Tysklandsstudentene. Skipet fraktet også grupper med fanger til Norge, som da 807 sjøfolk ble sendt med D/S Donau til Norge i 1941.

Donau gjennomførte 26. november 1942 den største enkeltdeportasjonen av 529 norske jøder 1940-1945. Det endelige bestemmelsesstedet for jødene ble gasskammeret i utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau i Polen den 1. desember 1942, som også ble den dato flest nordmenn ble drept under krigen.

Opplevelsen og påkjenningen av overfarten om bord Donau, kunne variere sterkt ut fra hvem fangen var og årsak(er) til arrestasjon. Verst fikk jødene det, slik Kristian Ottosen beskriver i boken "I slik en natt : historien om deportasjonen av jøder fra Norge" s. 57 og 59:

"Etter hvert som fangene kom om bord i "Donau" ble kvinner og barn dirigert mot båtens akterende, mens mennene ble kommandert ned i lasterommet midtskips. Dette skulle bli deres tilholdssted i de fire dagene sjøreisen varte. SS-soldater behandlet dem som kveg. "Los, los, schnell, schnell", skrek de. Det var som de ikke så, eller ikke ville se, at de trange gangene i seg selv gjorde at farten ble begrenset.

Særlig kvinnene hadde vondt for å bevege seg fort nok. Noen hadde småbarn på armen, noen leide barn i hånden, noen var gravide. Det lille de hadde av bagasje, hadde de problemer med å få med seg. De som ikke leide eller bar på barn, forsøkte så godt det lot seg gjøre å slepe med seg den bagasjen mødrene ikke klarte å få med seg. De hendte at noen måtte stoppe for å få bedre grep på kofferten eller veskene bagasjen i all hast var blitt stappet ned i. Da ble SS-soldatene rasende. De gjøv løs på de ulykkelige kvinnene med spark og spenn. Mange befant seg allerede i sjokk. De beveget seg fremover som søvngjengere. Overgangen fra frie mennesker i egne hjem til å bli behandlet verre enn en flokk med dyr hadde vært for brå. I løpet av et par timer var noen av dem blitt bortimot apatiske. Snart merket de verken slag eller spenn. De så bare frem til å komme til ro et eller annet sted om bord i disse fremmede omgivelsene.

Litt etter litt fant alle sin plass i lasterommet. Det dårlige lyset gjorde det vanskelig å orientere seg. Så vidt de kunne se, var de kommet inn i et digert bur dekket med tregulv og oppå dette var det plassert madrasser fylt med treull. Under ombordstigningen var de enkelte familiemedlemmene kommet fra hverandre. Nå søkte de å finne hverandre igjen. [...] Før båten begynte å bevege seg, virket det som om mødrene og barna hadde funnet hverandre og samlet seg i flokker, sittende på madrassene og med bagasjen rundt seg. Nærmere 300 kvinner og barn satt forskremte og sjokkerte, ute av stand til å skjønne hva som så plutselig hadde skjedd med dem. Og midt oppe i alt dette, utenfor nettingen som sperret dem inne, en brølende flokk av SS-soldater, som dels skrek til hverandre, dels til fangene.

I "mannsavdelingen" var ikke forholdene stort bedre. Også mennene var blitt stuet sammen i et rom i båtens indre, innenfor et nettinggjerde. Men selve innredningen var her noe annerledes med køyer i tre og fire etasjer. I køyebunnen var det trebrett, men ingen madrasser. Køyene sto tett i tett ved siden av hverandre, slik at den eneste passasjen var ved køyens fotende eller hodeende. Også her forsøkte de enkelte å finne frem til sine egne. Mange av de eldre hadde store problemer med å bevege seg. De yngre hjalp dem til rette så godt som mulig. Resultatet var at det ofte ble stopp i trafikken, noe som førte til rasende innblanding fra SS-soldatene".

Lite visste jødene om bord Donau hvor de skulle. Disse norske jødene ble etter deportasjonen fra Oslo 26. november 1942 transportert sørover med "Donau" via Stettin. Deretter bar veien mot tilintetgjørelse i Auschwitz-Birkenau.

Skipet ble senere senket, i januar 1945, av de norske motstandsfolkene Roy Nilsen og Max Manus. Donau ble liggende på en grunne utenfor Drøbak, med deler av skroget under vann.