Møllergata 19 No. 19, Oslo kretsfengsel avd. A

Navnet Møllergata 19 var en folkelig betegnelse på hovedpolitistasjonen i Christiania/Oslo fra 1860-årene. Bak politi- og rettsbygningen, som hadde front mot Nytorvet (i dag Youngstorget), lå fengselet med to fløyer og luftegård mot Grubbegata.

Den tyske okkupasjonsmakten overtok Møllergata 19 kort tid etter de var kommet til landet 9. april 1940. Møllergata 19, på tysk kalt Polizeigefängnis Möllergaten - Deutsche Abteilung, fungerte som Sipo og SD sitt sentrale fengsel i Norge.

Møllergata 19 utgjorde avd. A av Oslo kretsfengsel. Avd. B var fengselet i Åkebergveien (også kalt "Bayern"). Botsfengselet var landsfengsel og ikke en del av Oslo kretsfengsel, men ble det lenge etter krigen (i 1975).

I databasen til Fanger.no er det registrert ca. 7000 personer som hadde kortere eller lengre fangeopphold ved Møllergata 19 mellom 1940 og 1945. Forfatter Vegard Sæther benytter samme antall i sitt bokverk "Møllergata 19: Gestapos fengsel". Han omtaler fengselet på bokens omslag som "det tyske sikkerhetspolitiets beryktede sentralfengsel - skrekk-kabinettet i Møllergata 19" og i forordet som "Gestapos mest beryktede fengsel i Norge". Møllergata 19 ble derfor et viktig symbol på norsk motstandskamp.

Svært mange av dem som satt i fangenskap ved Møllergata 19, ble i etterkant definert som politiske fanger eller samvittighetsfanger. De representerte en trussel mot okkupasjonsmaktens politikk i kraft av deres ideer, ytringer og personlighet.

Fengselsbygningen hadde flere etasjer, og i kjelleren hadde tyskerne mørkeceller. Agnes Kiønig var i regi av Norges Røde Kors og besøkte fangene ved Møllergata 19, og skrev om kjelleren (sitat på side 15 i Sæther sitt bokverk):

"I disse fangehullene var det mange av våre beste menn skulle komme til å gjennomgå slike forferdelige lidelser i krigsårene. Her ble de utsatt for en sjelelig og fysisk påkjenning som mangler sidestykke i moderne norsk historie. Her i mørket var de ute av stand til å orientere seg, de mistet tidsfornemmelsen, visste aldri når på døgnet det var. Alt de visste var at døden kunne innhente dem, om en time, en halvtime. De lå der bare, slengt inn på gulvet som et blodig kadaver etter langvarig torturering, ofte nakne til skinnet, i heldigste fall med et skittent ullteppe til å trekke over seg".