Grini

Den største tyske fangeleiren i Norge under 2. verdenskrig var Grini, som av tyskerne ble kalt Grini Polizeihäftlingslager. Fra midten av 1941 var Grini fangeleir i virksomhet i det nybygde kvinnefengselet på Ila i Bærum.

Fengselet hadde vært under oppbygging 1938-1940, og nærmere 1000 norske offiserer ble internert der fra april til juni 1940. Ila fikk sitt navn byttet til Grini i april 1940 ettersom man ifølge datidens internasjonale konvensjoner ikke kunne ha interneringsleir for krigsfanger i et fengsel. Den siste av de norske krigsfangene fra felttoget, general og forsvarssjef Otto Ruge, var der til midten av juli 1940 før han ble overført til Nazi-Tyskland.

Wehrmacht-soldater hadde i 1940 flyttet inn og brukt fengselet som tysk kaserne etter de norske krigsfangene ble løslatt. Men i 1941 var det slutt. Nå skulle det i stedet brukes som fangeleir for å holde norske fanger tatt av det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo).

Det er dokumentert minst 470 forskjellige fengsler og fangeleirer i Norge under andre verdenskrig. Det tyske sikkerhetspolitiet hadde fire hovedleirer, såkalte politifangeleirer, i Norge for politiske fanger. Politifangeleirene var en mellomting mellom en konsentrasjonsleir og et fengsel. Disse fangeleirene var primært ment for dem som gjorde motstand mot okkupasjonsmakten, men andre ble også holdt der som utenlandske fanger og kriminelle (sistnevnte gruppe som regel sendt til Grini på grunn av plassmangel i andre fengsel).

De fire fangeleirene var underlagt Sipo og sikkerhetstjenesten (SD) i den respektive regionen. Utover Grini, den største, som dekket hovedsakelig Østlandet, var Ulven/Espeland i vest, Falstad nordover og Sydspissen/Tromsdalen helt nord i Norge. Videre fantes utekommandoer. Den med flest fanger, rundt 650, Bardufoss, var utekommando for fanger fra Grini, Tromsdalen og Falstad. Videre fantes eksempelvis Kvænangenkommandoen, Kongsvingerkommandoen, Fornebukommandoen, Pendlerkommandoen, Fannremkommandoen og Mysen.

Fengselsbygningen ble etter hvert overfylt, slik som også var tilfelle med mange fengsler i Norge etter okkupasjonen, og det ble derfor bygget over 30 brakker på Grini. Leiren ble utvidet betraktelig, og det var tvingende nødvendig. 20 000 fanger var på Grini i løpet av krigens år, hvorav 2000 av dem var kvinner. 5400 befant seg i leiren samtidig på det meste. Fangeoppholdene på Grini kunne variere, fra kort tid til andre som satt der i flere omganger. Noen ventet der på dom, andre på henrettelse. De fleste som ble henrettet i Trandumskogen hadde tidligere vært innom Grini.

Fra hele landet ble fanger sendt til Grini, gjerne etter fangeopphold fra de steder de kom fra. Eksempelvis ble 627 fanger videresendt fra Espeland til Grini i løpet av krigen. Etter opphold på Grini kunne fangene også oppleve å bli overført til andre leirer og fengsler for lengre eller kortere opphold. Rundt 800 Grini-fanger døde i fangenskap, de fleste etter at de var deportert til Kontinentet.

Opprinnelig, fra 1941, var leiren en ganske trivelig og åpen leir. Forholdene og fangebehandlingen ble imidlertid verre utover krigen, med årene 1942 og 1943 som de klart verste. Det må presiseres at fangene på Grini hadde det hele veien vanskelig, preget av mangel på mat og frykt for deportasjon og mishandling. Grini var underlagt SD, som hadde sitt hovedkvarter i Victoria terrasse. Flere fanger på Grini var innom hovedkvarteret hvor de kunne oppleve å bli utsatt for forhør og tortur.

Grini ble så overfylt av fanger at det på slutten av krigen ble påbegynt en konsentrasjonsleir, på Mysen i Østfold, som aldri ble ferdig. Fra 13. mars 1945 jobbet 300 fanger fra Grini med leiren frem til freden kom 8. mai 1945.

Etter krigen var Grini etter noen år gått tilbake til sivil bruk. Grini ble til Ilebu og siden Ila landsfengsel. I dag drives fengsel der i området under navn Ila fengsel og forvaringsanstalt.

Historien om den norske motstandskampen samles på mange måter på Grini gjennom at fanger fra hele landet kom dit. I dag finnes Grinimuseet, del av Museene i Akershus, som «skal formidle betydningen fangeleiren har i norsk krigs- og samfunnshistorie, og hvordan de politiske og menneskelige forholdene i leiren er relevante også i dag».