Bardufoss

Bardufoss fangeleir var utekommando for fanger fra Grini, Tromsdalen og Falstad 1944-1945.

I bokverket "Krigsskader og senvirkninger: krigspensjonering gjennom 50 år" av Leo Eitinger, Lars Weisæth og Ottar Vold står det på side 173 at den "verste av Grinis filialer var trolig Bardufoss, som ble etablert som utekommando i begynnelsen av mars 1944 av fanger fra Grini og Falstad. Fangene måtte der tåle lange arbeidsdager (12-13 timer i døgnet), dårlig og mangelfull mat, ekstreme værforhold og skrøpelige innkvarteringsforhold".

En av fangene som var med fra begynnelsen på Bardufoss, var Christian Fredrik Rafn, som i bokverket "Bardufoss flystasjon: 50 år: 1938-1988" forteller i detalj om ferden fra Grini til Bardufoss:

"Under oppstilling i Grini fangeleir ved Oslo en dag i mars 1944 meddelte den tyske nestkommanderende Denzer at 300 fanger ville bli tatt ut til et "ærefullt oppdrag for det tyske luftvåpen". Ingen visste hvor vi skulle og hva oppdraget gikk ut på.

Vi ble fraktet til Østbanen og lastet i kuvogner for transport med tog til Trondheim. Deretter bar turen videre nordover – sammen med 100 andre fanger fra fangeleiren på Falstad ved Levanger – med båten "Alkeid" til Sørreisa. Der ble vi stuet over i lastebiler og fraktet til Bardufoss".

Fangene ble benyttet til andre oppgaver også som veiarbeide i Sørreisa og oppgaver ved reparasjonsverksteder. Ekstraarbeid kunne forekomme, på nattid eller søndager. Snømåking på Bardufoss flyplass forekom.

Rafn nevner at på Bardufoss fantes også en russisk fangeleir, der hovedleiren lå på Rustahøgda. Det var ikke lov for de norske fangene å ha kontakt med de russiske.

Historiker og forsker Gunnar Hatlehol skriver i sin avhandling blant annet om hvordan de norske fangene ble brukt av tyske organisasjoner til bygg- og anleggsvirksomhet på Bardufoss: "Det overveiende flertallet av Organisation Todts norske fanger var og ble de politiske fangene. Med overtakelsen av Luftwaffes byggeprosjekter sensommeren 1944 overtok også Organisation Todt rundt 700 nordmenn i en fangeleir ved Bardufoss flyplass. Totalt var 800 mann, hvorav rundt 100 var Falstad-fanger og resten kom fra Grini fangeleir, blitt sendt dit i perioden 16. mars og 26. august 1944. Oppdraget var først å måke snø, deretter bygge flystripe og veianlegg.

Leirens fire brakker var i falleferdig stand og skapte en ubekvemmelighet som ble enda mer kjennelig av den allestedsnærværende skitten. Sammenlignet med Grini fikk fangene friste en tilværelse med dårligere kosthold, dårligere klær, samt mer og tyngre arbeid".

"Fysisk mishandling forekom sporadisk. Signalene som vaktmannskapene fikk av leirledelsen virker å ha hatt en dempende virkning på trangen til å begå overgrep mot fangene. Når vaktmannskapene først lot fangene få unngjelde, skjedde det ute på arbeidskommando utenfor leirsjefens synsvidde. Ingen tiltak fra Organisation Todts side for å gjøre fangenes tilværelse mer komfortabel, ser ut til å ha blitt gjort. I desember 1944, da antallet norske fanger var rundt 660, ble deres klær og skotøy fortsatt sagt å være i elendig forfatning. De hadde ikke status som vanlige OT-arbeidere og kunne derfor også se langt etter forsyninger av kvoten som stod til Norsk Frontførings disposisjon. Fangene ble værende i Bardufoss resten av krigen".