Abraham Olaf Thorleif Engebret Opheim

Abraham Opheim var sønn av Osvald Nikolaus Opheim (f. 1888 i Drammen) og Johanne Sofie f. Joensen (f. 1889 på Færøyene). De bodde på Færøyene da Abraham ble født. Omkring 1913 kom familien til Norge, bodde først noen år i Bergen og deretter i Norderhov, før de til slutt slo seg ned på Nesttun i Fana (nå Bergen). Slektsnavnet Opheim er fra Torpo i Hallingdal. Faren Osvald var i mange år ansatt i NSB, og steg i gradene til overkonduktør. Abraham var eldst i en søskenflokk på åtte, og bror av bl.a. Jostein Opheim🔗 som omkom da D/S "Ringhorn" ble torpedert i Atlanterhavet i 1941.

Osvald og Johanne Opheim, Abraham Opheims foreldre.

(I privat eie / Fotograf: Ukjent)

I 1932 giftet Abraham Opheim seg Birkeland kirke på Nesttun med Marie Dyrkolbotn (f. 1908 i Bergen, d. 1995), ett barn: Osvald (1933-2025). Av yrke var Abraham ekspeditør i Norges Kooperative Landsforening (NKL). Etter krigsutbruddet i 1940 deltok han i kampene på Voss. Han kom senere med i den kommunistiske motstandsbevegelsen i Bergen, var medlem av Milorg og laget kart over tyske anlegg. Han ble arrestert hjemme på Nesttun, og var på det tidspunktet fungerende partileder i Bergen NKP. Familien skriver videre:

"Som 10-åring fikk sønnen Osvald besøke ham én gang i Bergen kretsfengsel. De siste minner om faren er da faren vinket med et tørkle fra et vindu høyt oppe i kretsfengselet, og da han så ham sammen med andre fanger gående i ring i luftegården i Espeland fangeleir. På Espeland satt han i enecellebrakken (Lenken) sammen med ca. 20-30 andre fanger."

Osvald, Marie og Abraham Opheim. (I privat eie / Fotograf: Ukjent)

Fra Bergen ble Abraham sendt via Oslo til Natzweiler som NN-fange i desember 1943, videre fra Natzweiler til Dachau, Mauthausen og underleiren Melk. I Melk var han sammen med andre fanger satt til tunnelarbeid, og der døde han 22. februar 1945. Medfangen Alfred (Gundersen) Sortland fortalte følgende om dødsfallet (gjengitt bl.a. i Ole Odd Berges bok I NN-fangers fotspor (1998, s. 30):

"Eg hadde vore i lag med to kamerater heilt frå Noreg, Jon Åkra og Abraham Opheim. Jon Åkra døydde av utmatting i desember 1944. Abraham Opheim og eg arbeidde i lag i Kalottenbau, det vil si oppunder taket i hovedstollen. Den var vel en 18 m høg, og det var fleire ras. Ein gang blei eg treft, men ble liggjande oppå heldigvis. Eg brukte presslufthammaren. Presslufthammaren var ikkje så lett, og den skulle du ha over hovudet. Hammaren veide 8 kg. Så kom spissen og så kom leidningen i tillegg. Abraham Opheim sto med skyffelen og skuffa sand på transportbandet. Men så var han ikkje så sterk. Den 22. februar 1945 så hadde han sett seg nedpå lite grann. Då så tyskarane det. Då kom dei, og drap han rett framfor augene mine. Han ble slått i hel. Dette er noko av det som står sterkast igjen frå tida i Melk."

Dødsfallet omtales også Kristine Sortlands bok om ektemannen Alfreds opplevelser, Til deg skal det ikke nå (2003, s. 119):

"22. februar i -45 døde Abraham Opheim. Han og Alfred arbeidet som vanlig sammen i tunnelen. Trett og utmattet satte han seg ned et ørlite øyeblikk. Da var de over ham, skrek og sparket og slo med svepen. Slo til det ikke var liv igjen. Dette var den andre fra Lenkegjengen. Enda en kjær venn var borte. Selv om dødsfall og drap var noe som hørte hverdagen til, var det likevel rystende å se kameraten bli drept på denne måten uten å kunne løfte en finger for å hjelpe. Men SS og arbeidslederne tillot ingen å dvele ved sorgen. Arbeidet i tunnelen måtte fortsette, en død fange brydde de seg ikke om. Abraham Opheims tragiske død i tunnelen i Melk den februardagen i 1945 er noe Alfred aldri glemmer. Det vil stå fast i minnet for alltid. Hva som senere hendte, ligger som i en tåke for Alfred, nå 50 år etter. Sikkert ble det gjort som med de andre døde. Kameratene bar dem med til leiren hvor de ble talt sammen med de levende. Etterpå gikk veien til krematoriet."