Bertha Ingebjørg Olsen

"Eneste kvinne på Akershus. Tragedien kring Kvarstadbåtene - Akershus - Tyskland og Møllergata 19 ble livet [...] for Bertha Olsen fra Halden", Moss Dagblad, 8. oktober 1964, artikkel av Frank Kiel Jacobsen, side 5:

"Etter mange overtalelser får vi likevel hennes historie. Det hele startet med tragedien omkring Kvarstad-båtene. Hun og hennes mann Jens Olsen var ombord i M/T "Storstein" - et av de seks skip som på vei fra Gøteborg mot England ble senket om morgenen 1. april 1942. I tre døgn lå de på sjøen i livbåt. De to kvinnene ombord, Bertha Olsen og Mary Bie, nygift med førstestyrmann på "Storstein" - klarte de harde påkjenningene like godt som sjøfolkene. - Fru Bertha Olsen forfrøs riktignok begge beina, men det var flere som led verre enn henne påstår hun. [...]

Endelig fikk den forkomne klikken av mennesker land i sikte, og noen timer etter gled båten inn Jøssingfjorden. Her søkte de ly i en fiskerhytte. - Men oppholdet ble ikke av lang varighet. Tyskerne fikk straks snusen i forholdet, og samtlige ble transportert til Akershus. [...]

Bertha Olsen [...] ble sperret alene inne i et stort trekkfullt rom med 12 senger og masser av skap og hyller i veggene.

- Det var redselsfullt, sier hun. - Det var kaldt og rått, og stedet yrte av rotter. - Store vemmelige dyr fór over ansiktet mitt om natta. Det ble ikke mye mat i den tiden. Det som tyskerne brakte inn ble, så snart jeg vendte ryggen til, fortært av mine skabbete, langhalede værelseskamerater.

Jens Olsen reiser seg fra stolen.
- Jeg orker ikke at man ripper opp i alt det gamle, sier han. Jeg gikk gjennom mye vondt i den tiden og vil helst glemme. De får ha meg unnskyldt. Han åpner døra og rusler ned i vedskjulet. Hans frue ser lenge taust etter ham. Så fortsetter hun:

Den første tiden på Akershus var et helvete. Men etter åtte dager kom det inn en tysker som kunne litt norsk. Jeg forklarte ham situasjonen, og straks etter ble jeg flyttet inn i en celle ved siden av et rom hvor tyskerne hadde kontor.

Fru Bertha Olsen satt i seks uker på Akershus. Hun forteller at hun ikke en eneste gang følte noe som kan karakteriseres som redsel. Hun sank nærmest inn i en apatisk tilstand og unngikk å tenke framover. Men det sto ikke til å nekte at uvissheten naget henne. Tyskerne unnlot ikke å fortelle at hun snart skulle sendes i konsentrasjonsleir. Andre kom med bemerkninger om at hun ville bli skutt. En gang hørte hun navnene til de overlevende fra "Storstein" bli lest opp i rommet ved siden av. Hun var da sikker på at det dreide seg om henrettelse eller deportasjon.

Sin mann så hun bare et par ganger under oppholdet på Akershus. Hun var likevel ved godt mot og fikk dagene til å gå ved å hekle siklesmekker for Røde Kors. Hun ante ingenting om at hun var den eneste kvinne på Akershus. Hennes kjønn fornektet seg imidlertid ikke. - Tyskerne kikket forbauset på henne, men ga etter da hun forlangte regelmessig vask og lufting av den skitne og stinkende cellen.

Da fysiske lidelsene var verst, sier Bertha Olsen videre.
- Jeg hadde fryktelige smerter i beina etter ferden med livbåten. De hovnet opp lik tømmerstokker, og jeg forsøkte å
forklare tyskerne at de var forfrosset. Om de misforsto eller
ei, vet jeg ikke, men resultatet av min jammer ble at de stakk
en rekke slanger ned i halsen min - og smertene i beina
fortsatte.

Timene i ensomhet kunne ofte bli lange. Når jeg ble lei heklingen leste jeg på en finerplate som sto opp mot veggen. Den var på begge sider dekorert med navn fra andre fanger, og tankene fikk bestandig næring når jeg satt bøyd over de mange forskjellige skrifter. - Selv ville jeg også etterlate mitt
navntrekk, men det var ikke plass på plata så jeg måtte skrive
det i vindusposten. Jeg har mange ganger lurt på om det
står der fortsatt.

Til tross for at jeg satt alene hadde jeg likevel en slags kontakt med omverdenen. Jeg hørte det som ble sagt i tyskernes kontor ved siden av, og kunne også oppfange lyder fra cellene i nærheten. Ved å klyve opp i vinduet kunne jeg se ut. Rett som det var kom det gråtende kvinner forbi etter besøk hos sine menn. Det var heller ikke sjelden å se tyskere slepe avsted med bleke fanger. I min fantasi var de på vei til retterstedet, og hvem vet om ikke noen av de stakkars nordmenn her gikk sin siste vandring. Den første tiden i min nye celle hørte jeg en mann som dag og natt travet fram og tilbake på gulvet og jamret: «Hva galt har jeg gjort? Hva galt har jeg gjort?"

Jeg spurte en av fangevokterne om hva som var grunnen til
at mannen satt inne. Han trakk på skuldrene og sendte meg et
spotsk smil. "Han er sinnssyk." [...]

De 180 nordmenn fra Kvarstadbåtene ble sent til Tyskland. Lite ante de den gang om at 43 av disse aldri skulle få se fedrelandet sitt igjen, og at flere skulle miste livet etter frigjøringen av de mén de pådro seg etter de fryktelige opphold i konsentrasjonsleirene.

Bertha Olsen fikk ingen kontakt med sin mann under transporten nedover. Etter de innledende forhør i Wilhelmshaven, bar det videre til en fangeleir ved Bremen hvor bombene suste om øra på dem natt og dag. En trøst var det likevel at Bertha Olsen to ganger i uka fikk snakke med sin mann. Men det ble andre fangeleirer, og kontakten mellom ektefellene ble brutt for mange år. Jens Olsen ble sendt i konsentrasjonsleir, delte blant annet rom med utenriksminister Halvard Lange og arkitekt Odd Nansen, og gjennomgikk alle de fryktelige lidelser som senere har blitt oss så velkjent. [...]

Bertha Olsen lengtet ofte etter sin mann og fryktet for hans
skjebne. Hun hadde tidligere satt sitt liv på spill for å komme
i hans nærhet, men nå var det nytteløst. I begynnelsen av
krigen svømte hun over Iddefjorden til Sverige for å søke
opplysninger om Jens Olsen som hadde stukket over en tid i forveien. Hun vendte tilbake uten resultat. Da vinteren kom trasket hun samme vei over isen, og traff sin mann. Det hører vel til historien at hun på denne turen ble tilsnakket og måtte
lure seg unna en tysk vaktsoldat som fattet mistanke mens hun
lusket langs norskesiden.

I Tyskland led Bertha Olsen mye vondt. - Jernhard disiplin preget livet i fangeleirene og de små matrasjoner de fikk var nesten uspiselige. - Verst var imidlertid de stadige trusler om at hun skulle bli skutt. Det kom derfor som en lettelse da hun i 1944 ble sendt tilbake til Norge og plassert i Møllergata 19. En dag i mai måned samme år åpnet endelig portene seg for henne ut mot den frihet hun hadde måttet savne så lenge. Bak seg hadde hun en skjebne, verre enn de fleste nordmenn.

Jeg husker godt følelsen da jeg kom ut fra fengselet. Det
jublet og sang inne i meg. Det er den lykkeligste dag i mitt liv,
ved siden av den dagen da jeg møtte Jens etter frigjøringen.

Men jeg var helt blakk. Tyskerne ga meg ikke et øre ved
avskjeden. Min eneste kjenning i Oslo, min søster, bodde langt
unna så jeg var tvunget til å ta trikken. Jeg stilte meg opp ved trikkeholdeplassen i håp om å få tigd til meg de nødvendige
ører. Da dukket det plutselig opp en haldenser ved siden av
meg.
- Jøss, hvor har du vært? spurte han. - Jeg har ikke sett deg på mange år.

- I Tyskland, svarte jeg, og straks ble det oppstyr. Som en løpeild gikk det gjennom klyngen av folk som ventet på sporvognen. "Her er det en jente som har vært i Tyskland!"
Plutselig manglet jeg ikke penger lenger, smiler Bertha Olsen. Det ble råd til litt mer enn å ta trikken til min søster.
Hun blir igjen alvorlig.

Jeg unnlater helst å komme inn på det som skjedde under krigen. Men det hender likevel jeg åpner munnen. Det er da det faller fagre ord om kameratskap og samkjensle blant de som satt som fanger. Jeg opplevde aldri noe av dette. Folk var kun seg selv nærmest, og rivalisering og vondt blod preget fangelivet".