Odd Nansen

Odd Nansen var sønn av Eva (Sars) og Fridtjof Nansen, og vokste opp på Polhøgda i Bærum. Han tok arkitekteksamen ved NTH i Trondheim i 1926, og etablerte egen arkitektpraksis i 1931. Han giftet seg i 1927 med Karne ("Kari") Hirsch (1903-1985). Sammen fikk de fire barn: Marit (f. 1928 i New York), Eigil (f. 1931 i Bærum), Siri (f. 1933 i Bærum og Odd Erik (f. 1942 i Bærum).

Odd Nansens engasjement for menneskerettigheter og -verd var naturlig, da hans far var Fridtjof Nansen. Blant annet stiftet Odd i 1936 Nansenhjelpen, en norsk, privat humanitær organisasjon som ga støtte til flyktninger fra Nazi-Tyskland. Han opplevde selv jødeforfølgelsene blant annet mot slutten av 1938, og ønsket å hjelpe jødiske flyktninger.

I 1940 var han med å stifte Nasjonalhjelpens fond for krigens ofre. Denne organisasjonen ble i september 1941 overtatt av Nasjonal Samling. Odd ville da ikke lenger virke i Nasjonalhjelpen, hvor han hadde vært formann i byggeutvalget. 7. oktober, i samtale med Vidkun quisling sin justisminister Sverre Riisnæs, sa Odd ifølge dagboksopptegnelser:

"Jeg må si Dem oppriktig, hr. Riisnæs, at jeg for min samvittighets skyld ikke lenger kan bli stående i Nasjonalhjelpen efter det som har hendt. Jeg har hatt mere enn nok å gjøre med N.S.-folk til å se og erfare deres virkelige hensikter. Fra første øyeblikk har de møtt meg med åpent fiendskap. De har motarbeidet og undergravet Nasjonalhjelpens arbeid efter beste evne - og mer har de æreskjelt på det groveste, sogar innsendt anmeldelse på meg til departementet".

På denne tiden begynte Odd å ta ordentlig tak i sin egen dagbokskriving, for på vis som en journalist å dokumentere hvordan medlemmene i Nasjonal samling og tyskerne oppførte seg. Han tenkte dagbøkene kanskje kunne bli nyttige etter krigen, og for å prosessere egne opplevelser.

Odd Nansen ledet tidligere byggingen på flyplassen på Fornebu, og tyskerne ville nå tvinge han til å fortsette arbeidet der. I tillegg ble Vidkun Quisling av Nasjonal Samling fremstilt som den nye Fridtjof Nansen. Quisling hadde tidligere arbeidet sammen med Fridtjof Nansen. Odd fant seg ikke i dette og gikk til kontoret til Quisling og fortalte han akkurat hva han mente om det denne fremstillingen. Flere årsaker, inkludert at Nansen i flere år hadde tatt jødene i forsvar, førte til hans arrestasjon. Nazistene brukte imidlertid et annet påskudd, nemlig at han var venn av kongefamilien.

Kvelden 13. januar 1942 ble Odd, med kona Kari og barn til stede, arrestert på en hytte de hadde lånt i Østre Gausdal. To tyskere og lensmann ba han komme med til Lillehammer og deretter Oslo hvor han så skulle få vite årsaken til arrestasjonen.

Turen gikk først til Møllergata 19, deretter til Grini. Hjemmet hans lå bare en knapp mil unna i Lysaker. Frykt og usikkerhet preget livet på Grini. Fangene var nesten alltid sultne, og fangevokterne kunne gi brutal behandling. Det var ingen privatliv i leiren, men i tilværelsen var det noen lyspunkter som at man kunne oppleve sang, foredrag og musikk. Odd laget en sang på Grini, og som straff satte tyskerne han på enecelle. Etter en stund kom han tilbake til brakka han holdt til på tidligere. I august 1942 ble han og noen andre fanger sendt til Nord-Norge for arbeid på et veianlegg. Etter en stund ble han sendt tilbake til Grini.

Mer enn ett og et halv år gikk, men september 1943 endret alt seg for Odd da det under en razzia ble funnet en karikaturtegning av Odd av en kommandant på Grini. Odd ble mishandlet av kommandanten og fikk deretter beskjed om at han skulle sendes til Tyskland og virkelig få oppleve hva en konsentrasjonsleir var.

I hans dagboknotater er transporten fra Grini til Sachsenhausen detaljert beskrevet. Sammen med noen hundre andre fanger ble Odd tatt om bord i skipet "Isar". Skipet gikk i konvoi med andre skip, blant annet "Donau", og etter noen dager kom de frem til Stettin. I togvogner gikk turen videre, via Berlin og til Sachsenhausen hvor han kom til å være de neste par årene.

I Sachsenhausen var det enda verre enn på Grini, her var man ikke et individ lenger. Det var en hard kamp for tilværelsen i leiren. Han fikk seg etter hvert en jobb på et kontor. Odd forsøkte å støtte medfangene sine så godt han kunne.

Med de hvite bussene ble han så fraktet til Neuengamme i mars 1945. Deretter etter en reise gjennom Danmark, Jylland-København, gikk reisen videre med ferje til Sverige. Der ankom han Malmø 1. mai 1945 sammen med flere hundre andre fanger fra konsentrasjonsleirer. De ble møtt av store folkemengder som tok dem i mot.

Hans kone, Kari, hadde stort sett ingen kjennskap til hva som hadde skjedd med han og andre deporterte fanger under krigen og hadde kun hatt informasjon fra illegale aviser og rykter å forholde seg til. Hun visste imidlertid han hadde vært i Sachsenhausen og hadde blant annet sendt han et brev som han mottok julen 1943. Hun fikk så tilgang gjennom en nabo til radio 1. mai og fikk vite at Odd levde, da han ble intervjuet i Malmø den dagen.

Dagbøkene Odd Nansen hadde ført mens han var i fangenskap ble etter krigen utgitt som Fra dag til dag i tre bind, og de ble bestselgere. Bøkene kan leses digitalt på Nasjonalbibliotekets nettsider (bind 1, bind 2, bind 3).