Osmund Faremo

Født
23. november 1921
Bosted
Hylestad, Aust-Agder, Norge
Statsborgerskap
Norge
Landtilhørighet
Norge
Yrke
Jernbanemann
Sivilstatus
Ukjent

Under 2. verdenskrig var Osmund Faremo, fra Valle i Setesdal, en ung mann som opplevde store og brå endringer i sin livssituasjon på få år mens han ble utsatt for ekstreme prøvelser og påkjenninger.

Da tyske styrker invaderte Kristiansand 9. april 1940 var han og flere andre elever i 3. divisjons befalsskole i Kristiansand blant dem som forsvarte byen fra Odderøya festning. Da festningen ble overvunnet meldte han seg til tjeneste som blant de norske styrkene som skulle omgruppere seg i Setesdalen. Disse styrkene overga seg 15. april, uten å ha gjort motstand.

Etter kapitulasjonen av de norske styrkene i Agder bestemte Faremo seg for å delta i væpnet motstand ved å delta i Laudals organisasjon, også kjent som Milorgs Kampgruppe 3/D-18. Laudal hadde tidligere vært skolesjef hvor Faremo var elev. Fra våren 1941 var han med i organisasjonens Rysstad-avdeling hvor han blant annet fikk opplæring i bruk av skytevåpen og sprengstoff og koding av meldinger. Hans avdeling hentet våpenslipp fra allierte fly og hjalp flyktninger til Sverige. Samtidig arbeidet han som telegrafistelev i NSB i Kristiansand, for å slippe arbeidstjeneste.

Major Laudal ble arrestert 7. desember 1942, i månedene som fulgte ble hans organisasjon rullet opp. Dette fikk også konsekvenser for Faremo, som ble arrestert 5. februar 1943 på jernbanestasjonen i Kristiansand. Han var da i ferd med å flykte med tog etter å ha blitt varslet av et søskenbarn om at han var i ferd med å bli arrestert. Få dager etter ble han ført til Gestapos hovedkvarter i Kristiansand, hvor han over ti dager ble torturert og mishandlet. Friedrich Albert Lappe, som var SS-Hauptschaführer, inntok da en ledende rolle. Faremo ble torturert for å få ham til å oppgi andre i motstandsgruppa.

Da han ble overført til Grini, hvor ankom 15. februar 1943, hadde han betydelige kroppslige skader, men heldigvis ble han satt til arbeid i leiren som ikke var belastende. Ifølge Faremo ble han en del av felleskap med setesdøler på Grini som støttet hverandre.

Han satt på Grini frem til 10. juni, da han ble deportert til Tyskland med skipet Monte Rosa sammen med 140 norske fanger. De hadde blitt dømt til fangenskap i Tyskland gjennom Nacht und Nebel-forordningen, som innebar at de skulle sendes til en leir hvor målet var at de skulle dø på grunn av ekstreme påkjenninger i form av tvangsarbeid, utsulting og vold.

Faremo og 71 andre sørlendinger fra Laudalsgruppa ble transportert til konsentrasjonsleiren Natzweiler-Struthof i Alsaace-Lorraine (Frankrike) og ankom leiren 15. juni 1943.

Gruppen av fanger ble møtt på togstasjonen av den beryktede Josef Kramer kommandant. På grunn av de ekstreme påkjenningene de ble utsatt for, overlevde bare 45 av de 71 nordmennene. Faremo ble først satt til å utføre gruvearbeid i et steinbrudd 18 timer om dagen, med elendige klær og fottøy, han måtte jobbe i alle typer vær. I sin memoarbok Takk for livet, Emil (1997) oppgir han at hadde et vekttap på 20 kilo den første måneden i leiren. Faremo forteller at han ble vitne til offentlige henginger og pisking, og at han opplevde å måtte bære med seg døde tilbake inn i leiren, som senere ble brent. I boka skildrer han også at han ble vitne til at franske motstandsmenn ble arbeidet til døde, og at sigøynere som var fanger ble utsatt for eksperimenter med giftgass.

Men han ble etter hvert skånt for de verste påkjenningene gjennom sitt vennskap med Emil Frantz, fra Luxembourg. Sistnevnte hadde vært Europamester i fribryting, noe som førte til at han ble behandlet på en respektfull måte av fangevokterne. Han kunne da innta en beskytterrolle for Faremo og andre nordmenn, hvor han hjalp med mat og ga dem støtte på flere områder. Gjennom Emil Frantz fikk Faremo blant annet mulighet til å gjøre lettere sorteringsarbeid i en verkstedhall hvor han kunne få et pusterom. Der ble det utført vedlikeholdsarbeid på flymotorer fra nedskutte fly.

Da de allierte styrkene i 1944 begynte å trenge inn i Frankrike ble det i september 1944 besluttet å flytte fangene i Natzweiler-Strutthof med tog til konsentrasjonsleiren Dachau, i Bayern. Fra der måtte de marsjere til leiren Allach, hvor de i en kort periode gjennomførte lettere byggearbeid. Men leiren var overfylt, noe som førte til at de måtte marsjere tilbake til Dachau.

Senere ble det bestemt at de skulle forflyttes med tog til konsentrasjonsleiren Mathausen, hvor Faremo og andre ble utsatt for ekstremt tvangsarbeid, hvor de daglig ble tvunget til å flytte store steiner daglig opp den beryktede «dødsstigen» eller «himmelstigen». Denne behandlingen av fanger førte til store tapstall, mange døde av utmatting og mishandling. Faremo overlevde mot alle odds også dette fangenskapet i Mathausen.

Til sist ble han flyttet til konsentrasjonsleiren Melk i Østerrike. Dette var en leirkommando som var opprettet for å bygge tunnelganger til industrielle anlegg som skulle flyttes under jorden på grunn av trusselen fra allierte flyangrep. Slike fabrikker var ment å produsere kulelager for fly og tanks.

I konsentrasjonsleiren ble han igjen utsatt for svært prekære forhold, hvor den gjennomsnittlige levetiden for fanger ifølge Faremo var to måneder.

Han ble satt til å grave ut tuneller mens han og andre igjen ble utsultet, utsatt for vold og sykdom. Under det farlige tunnelarbeidet ble Faremo skadet under en arbeidsulykke hvor han brakk flere ribbein. Dette kunne ha ført til en dødelig utgang hadde han ikke blitt beskyttet av en tvangsutskrevet sivilarbeider fra Lorraine som het Franz Hesse.

20. mars ble Faremo og andre nordmenn i Melk-leiren reddet av svenske Røde Kors-busser, organiserte av grev Folke Bernadotte. Bussene førte dem først til fangeleiren Neuengamme, som var en interneringsleir for evakuerte norske fanger. Faremo har oppgitt at han bare veide 40 kilo da han ankom Neuengamme. Etter å ha tilbrakte noen uker der, mens han fikk legehjelp og ble tilført nødvendig føde, fraktet De hvite bussene dem videre til Møgelkjær leir ved Horsens i Danmark. Deretter ble de sendt til Skåne i Sverige.

Faremo vendte tilbake til Norge, ikke som hjemvendt fange, men som blant de første politisoldatene, opplært og trent i Sverige, som vendte tilbake til Norge. Flere av hans kamerater fra Laudals organisasjonen hadde blitt vervet samtidig som politisoldater.

Faremo hadde da gjennomgått en syklus der hadde vært i krigstjeneste fire ganger, både som rekrutt, soldat, medlem av Milorg og deltok til sist i frigjøringen av Norge. Han hadde overlevd fire tyske konsentrasjonsleirer og to år som Nacht und Nebel-fange: Natzweiler-Strutthof, Dachau, Mathausen og Melk.

Tidslinjen
Arrestasjon
5. februar 1943 (Overført)
Fangeopphold
Kristiansand kretsfengselFangenummer: 2232 (2832?)
Fra 5. februar 1943 til 8. februar 1943 (Overført)
Fangeopphold
Fra 8. februar 1943 til 14. februar 1943 (Overført)
Fangeopphold
GriniFangenummer: 6399
Fra 15. februar 1943 til 10. juni 1943 (Overført)
Fangeopphold
NatzweilerFangenummer: 4068
Fra ukjent dato til ukjent dato (Overført)
Fangeopphold
Fra ukjent dato til ukjent dato (Overført)
Fangeopphold
Fra ukjent dato til ukjent dato (Overført)
Fangeopphold
Fra ukjent dato til ukjent dato (Til freden)