Asbjørn Halvorsen

Asbjørn Halvorsen (Født 3. desember 1898 i Sarpsborg, død 16. januar 1955 i Narvik) er en av norgeshistoriens viktigste fotballpersonligheter, og spilte en sentral rolle i idrettsfronten som motarbeidet nazifiseringen av norsk idrett under andre verdenskrig.

Halvorsen startet sin fotballkarriere i Sarpsborg, der han ble kaptein i 1917. Året etter debuterte han på landslaget. Han var med på laget som sensasjonelt slo England 3-1 under OL i Antwerpen i 1920. I 1922 flyttet han til Hamburg for å bli forretningsmann, men ryktet om det talentfulle nordmannen førte til at den lokale storklubben Hamburger Sport-Verein kom på banen og tilbød ham kontrakt. Siden det bare var amatører som fikk representere Norge i mesterskap, endte Halvorsen med bare 19 landskamper, på tross av at han de neste ti årene skulle dominere tysk fotball som midtbanedirigent, lagkaptein og etter hvert også spillende trener. Det var her han fikk kallenavnet "Assi", og gjennom mange år var han en elegant servitør for storskåreren og Otto Harder, som han også ble god venn med. Harder ble imidlertid medlem av det tyske nazipartiet NSDAP i 1932 og da Hitler kom til makta året etter, ble han med i SS. Halvorsen mislikte utviklingen i det tyske samfunnet og flyttet derfor hjem til Norge. Etter en kort og suksessrik trenerkarriere i Sarpsborg ble han ansatt i Norges Fotballforbund som "baneinspektør", før han fra 1934 fungerte både som generalsekretær for forbundet og Norges første faste ansatte landslagstrener - med stor suksess.

Med unntak av noen få enkeltkamper hadde de norske herrelandslaget i fotball på dette tidspunktet aldri opplevd internasjonal suksess, og de var blant de svakere nasjonene i Europa. Halvorsen gjorde endel radikale endringer i både spillestil og spillerstall, og skapte det såkalte Bronselaget som i OL i Berlin i 1936 slo ut Tyskland med Hitler på tribunen og sikret seg tredjeplassen etter tap for Italia i semifinalen.

Da de tyske nazistene invaderte og okkuperte Norge ønsket de å bruke Assi, som fortsatt var en stor stjerne i Tyskland, som en samarbeidspartner, men Halvorsen sto prinsippfast imot nazifiseringen av idretten. Han nektet å spille vennskapskamp mot Tyskland, han nektet Terboven å bruke kongetribunen under cupfinalen i 1940 og truet med å avlyse kamper hvis det ble flagget med naziflagg på stadion. Likevel ønsket tyskerne Halvorsen som "Fotballfører" da førerprinsippet ble innført av tyskerne høsten 1940, men Halvorsen og resten av NFF leverte i stedet sine oppsigelser. Deretter gikk Halvorsen inn i privat næringsliv, mens han samtidig drev med motstandsarbeid i det skjulte. Han var involvert i flere illegale aviser, og var en sentral skikkelse i den illegale idrettsfronten. I 1942 ble han arrestert av Gestapo og sendt til Grini. Han ble så sendt videre til Natzweiler i 1943. Her møtte han den fremtidige statsministeren Trygve Bratteli, som i sine memoarer trekker frem Halvorsens evne til å styrke moralen til fangene. I januar 1945 havner han i leiren Vaihingen, der han ved frigjøringen av leiren var blitt så fysisk nedbrutt at han måtte fraktes ut med båre da de Hvite Busser hentet ham ut av leiren Neuengamme - en leir som hans tidligere lagkamerat Otto Harder hadde vært fangevokter i.

Tilbake i det frigjorte Norge gikk Halvorsen rett tilbake til jobben som generalsekretær i fotballforbundet, der han bygget opp det moderne seriesystemet og var med på å etablere Norsk Tipping. Han forble i denne rollen frem til han brått døde under et møte i 1955, bare 56 år gammel.