Åkebergveien (Oslo kretsfengsel avd. B) "Bayer'n", Oslo kretsfengsel avd. B

Navnet Åkebergveien brukes nesten kun om fengselet i forbindelse med andre verdenskrig. I andre sammenhenger er det vanligste navnet "Bayer'n", som kommer av at bygget opprinnelig var bryggeri før det ble fengsel på 1930-tallet. I 1941 rekvirerte tyskerne først femte etasjen i lokalene, så senere fjerde og en del av tredje etasjen. I femte etasje var det 33 celler.

Åkebergveien fengsel utgjorde Oslo kretsfengsel avd. B, i den østre bygningen i Åkebergveien nr. 11. I den vestre bygningen var Landsfengsel.

Fengselet ble drevet av det norske statspolitiet. Sipo og SD brukte en fløy som Gerichtsgefängnis. I 1941 var det noe under 100 norske fanger i fengselet., og dette økte til 115 fanger per januar 1942 og siste løpenummer var da 386. I november 1941 var det seks kvinner i den tyske avdelingen av fengselet, 9 i mars 1942 som så var økt til 21 norske kvinner i desember samme år. Forholdene var bedre på Åkebergveien enn Møllergata 19, hvor all virksomheten var underlagt Gestapo på Victoria Terrasse.

En av dem som har gitt utfyllende beretning om hvordan det var på Åkebergveien, er oberst Gabriel Lund som skrev om det i sin bok fra 1945 kalt "Dødsdømt: 32 måneder som tysk krigsfange i Møllergaten 19 og Åkebergveien 11". Før sin ankomst hadde Lund vært noe under et år på Møllergata 19. Han skrev om sin ankomst i 1941: "På "Bayern" ble jeg ført opp i 5. etasje, så det var altså i den tyske avdeling jeg skulle være. Efterat jeg her av fengselsbestyreren, Justizobersekretær Weinholt var protokollført som løpenr. 163, fikk jeg vite, at jeg om dagen ikke skulle ha celledøren min låst, men kunne fritt gå på gangen der, men ikke ned i de lavere etasjer og med strengt forbud mot "Unterhaltung" med andre fanger, ennogså gangguttene". Han satt på Åkebergveien fra august 1941 til februar 1943 i celle 517: "Cellen er omtrent 5 m lang, 2,5 m bred og 2,7 m høy. Murveggene eller rettere cementveggene, som skulle være lysegrønt malt, var fæle og skitne, tilklint med malerklatter, svarte strimer og annet utiltalende søl".

"For imidlertid på en måte å tilpasse lokalitetene for meg efter forskriftene for "Festungshaft" ble cellen min, efter forespørsel om hva jeg ønsket, snart litt forbedret med et vanlig, litt større bord, og en stol med ryggstøe og setepute. Og et par dage senere fikk jeg, da jeg hadde forlangt kurvstol, eftersendt "min" gamle stol fra nr. 19 - en meget vesentlig forbedring. Fra fengslets sykehus fikk jeg til disposisjon deilige, ubrukte dobbelte ulltepper. Belysningen i cellen er en elektrisk taklampe med rimelig styrke". "En veldig fordel, som man har på "Bayern" i forhold til nr. 19, er den som regel fullstendige stillhet om natten, efterat lyset i cellen er slukket. Anderledes ble det jo, da der kom tysk luftvernskyts på taket, med betjeningen anbragt i 5 etasjes storceller og tilsvarende tråkk i trapp og gang". Han slapp ut fra fengselet etter er par år: "Efterat jeg var blitt fri, altså våren 1943 blev der om hverdagene tatt ca. 50 av fangene på "Bayern" under en vaktmester til utearbeide ved bl. a. Norma projektilfabrikk, sikkert en kjærkommen avveksling. De kjørte i sporvogn frem og tilbake".