Arne Christie Tveit

Arne Christie Tveit, født 16. september 1893, var fra 1925 lærer på skole på Justøya ved Lillesand. Da krigen kom i 1940, dro Tveit ut på grunn av mobiliseringen. Han kom imidlertid tilbake til Justøya etter kort tid, og var meget oppbrakt. Han var tidlig ute med å gjøre hverdagsmotstand, som et tilfelle viser. Det var ikke lov å feire 17. mai, en dag han mente skulle være en festdag, så han trosset det tyske forbudet og fant løsningen i å ta med seg skolelevene inn i skogen ved Blindleia. Der gikk de i tog og sang 17. mai-sanger sammen. I nyere tid er det satt opp en minnesplakett i skogen der dette foregikk til minne om denne hendelsen.

Senere skulle Tveit komme inn i Arne Laudal sin organisasjon; forsøket på å bygge opp en hemmelig undergrunnshær i Agder. Tyskerne begynte å rulle opp organisasjonen fra vinteren 1942, og 23. januar 1943 ble Tveit arrestert. Han hadde fra januar-juni fangeopphold ved Kristiansand kretsfengsel, hvor han også var innom til forhør ved Arkivet, og Grini fangeleir samt forhør ved Victoria Terrasse. Deretter ble han deportert til kontinentet, og havnet etter hvert i den konsentrasjonsleiren Sachsenhausen ca. 35 kilometer nord for Berlin.

Han skrev mange brev til sin familie i sin tid i fangenskap. 15. februar 1943, mens han satt på Kristiansand kretsfengsel, skrev han til sin kone Martha og sine tre barn: «Ja nå får dere en hilsen fra far som alltid tenker på mor, Mari, Anne og Brita. Jeg er frisk, og har godt mot. Stundom er jeg skrekkelig urolig, men når jeg leser 91 salme blir jeg så merkelig rolig for dere. Hvorledes har dere det? Stakkars dig som må stelle med alt nå. Nå må Anne og Brita hjelpe, og Mari må være flink på skolen når ho blir frisk. Kan du klare dig mor?»

Det ble flere brev mellom han i fangenskap og de hjemme. De hjemme skrev tilbake at de virkelig håpte han snart skulle komme hjem igjen til dem. Det ble imidlertid klart at det ikke ville skje med det første. «Liebe Martha. Ich befinde mich hier in Konzentrationslager Sachsenhausen», skrev han så i brev 4. juli 1943. Han sa han hadde det bra, og håpte det samme gjaldt dem der hjemme. De klarte å holde kontakten med hverandre gjennom brever. Noen ganger gikk det lang tid mellom hvert brev. Hjemmefra fikk han av og til også pakker med diverse som han trengte. Det var begrenset hva han kunne skrive av plasshensyn og tysk sensur av brevene, men han fikk kommunisert det viktigste og det var at han var frisk og sunn. Både den ene julaften og den andre gikk, og savnet var stort, men han mottok i det minste julegaver hjemmefra.

Situasjonen hans skulle så endre seg i 1945, som han også skrev om i brev til Martha 4. mai 1945: «Kjære mine! Ja no går det fint Martha. Det kan ikke fortelles, en oplevelse som du ikke kan forestille deg. Kom fra Neuengamme og til Danmark, og etter 10 dager – til Sverige. Du veit vel at jeg i vinter har vært i Østerrike».

Noen dager senere, i brev datert 9. mai 1945, kunne han skrive mer om det han hadde vært gjennom: «Ja tanken på dere heime har holdt meg oppe i desse fæle to år. Jeg vilde ikke gi meg over. Dei måneder jeg var i Sachsenhausen hadde jeg det godt, var sammen med mine mange gode venner. Men så blev jeg i april – 44 sendt til en liten leir i nærheten av Sachsenhausen – en liten djevelsk leir. Men så kom det verste då jeg straks etter nyttår i år blev sendt til Mauthausen i Østerrike, en dødsleir ved Donau. Me var 9 norske som blev sendt der sammen med mange andre. Etter noen dager var 3 døde – to frøs i hjel og en blev tatt livet av på [sykehuset]. Då Røde Kors kom og henta oss var vi bare to som kunde klare oss selv – en fra Bergen og så jeg. At jeg kunde klare den tiden er ennå ufattelig for meg. […] Då jeg kom til Neuengamme kunne vennene mine ikke kjenne meg igjen. Ja nok om dette, du vil likevel få lese senere. Jeg har kommet meg adskillig etter dette vonde, men jeg ser nok ennå herjet ut».

Tveit fikk feiret 17. mai 1945 i frihet, og kom seg så endelig hjem til sin familie. Han hadde hatt det hardt i fangenskap, men etter krigen begynte han som lærer igjen. Familien fikk 10 år sammen, og han virket som lærer frem til sin død. Tveit hadde våren 1955 snakket om å muligens dra til kontinentet og besøke leirene han hadde vært i, men det ble aldri noe av. Han var også engasjert i Heimevernet, og han segnet om 2. juni 1955 på oppstilling foran troppen sin.