Eskild Jensen

Eskild Jensen bodde i Vestre Aker bydel i Oslo, og kom fra en familie med en far som hadde jobbet seg oppover i stillingen som direktør i De norske Melkefabrikker. Jensen vokste opp i gode økonomiske kår, sammen med to eldre søsken.

Da krigen kom til Norge, gikk Eskild på Oslo handelsgymnasium. Etter den tyske okkupasjonen av Norge endret hverdagen seg raskt. I selvbiografien sin skriver Eskild at han sammen med vennene raskt ønsket å gjøre motstand mot tyskerne i Norge. Spesielt merkbart ble det da radioene ble inndratt av tyskerne. Eskild og andre kjente bestemte seg for å gå sammen om å høre på nyheter fra London (som var ulovlig) for så å skrive ned informasjonen og spre den videre. Nyhetene ble stensilert på papir, kopiert opp og gjort om til en avis som de kalte «BBC Norwegian Service», som kom ut to ganger i uken i et opplag på mellom 1 000 og 1 500 eksemplarer.

Eskild og vennenes illegale motstandsaktivitet ble etter hvert oppdaget av en familie som tipset statspolitiet, en norsk politistyrke. Eskild ble arrestert våren 1942 mens han var på skolen, og ført til Bredtveit fengsel. Faren hans skrev til det tyske Gestapo med anmodning om løslatelse. Den ble oversett, og den da 17-år gamle Eskild ble utsatt for grov tortur. Han ble tatt til Victoria Terrasse en eller flere ganger for forhør og tortur. Etter dette ble han overført til videre internering til Grini. Et år senere, i mai 1943, ble han deportert til Sachsenhausen.

Etter krigen tok fullførte Eskild studier og jobbet i økonomiavdelingen til Finansdepartementet, og videre som økonomisk rådgiver ved NATO og OECD i Paris. Han meldte seg i tidlig etterkrigstid inn i Arbeiderpartiet, et valg han begrunner gjennom partiets syn på solidaritet og kampen mot arbeidsløshet. Han jobbet som stattssekretær for statsminister Odvar Nordli i 1976. Fra 1980-1992 virket han som direktør for Statens vegvesen.

Eskild Jensen var også styremedlem i Hvite busser til Auschwitz, og returnerte til Sachsenausen som tidsvitne med skoleklasser.