Flukten fra Heidelberg (mars 1945)
Under krigen ble noen av de norske studentene i fangenskap overført til Heidelberg for å delta på forelesninger. I slutten av mars 1945 befant det seg 23 norske studenter i Heidelberg. Etter hvert som at fronten nærmet seg fangeleiren, økte risikoen for hva som ville skje med studentene. Med de amerikanske styrkene få kilometer unna klarte studentene 28. mars 1945 å rømme fra SS-vaktholdet. Tre dager senere kom de frem fra skjulestedene til et Heidelberg dekket i hvite flagg.
Skrevet av Inger Fagerberg
I november 1944 var det tydelig at det kun var et spørsmål om tid før en alliert fremrykking i Alsace ville finne sted. Sennheim måtte evakueres. Etter en lengre marsj kom de fleste av de norske studentene frem til Buchenwald. Ved avmarsjen hadde også noen syke studenter blitt sendt hjem, mens noen av studentene ble igjen i Sennheim.
Overføring til Neuengamme - for noen
Vinteren 1945 ble avtalen om evakueringen av de skandinaviske fangene forhandlet frem med SS-sjef Himmler. Allerede 1. mars 1945 begynte skandinavenes evakuering av Buchenwald. De måtte marsje til et tog som tok dem til Neuengamme, og ble ikke hentet med De Hvite Bussene. Alle studentene fikk imidlertid ikke delta på transporten til Neuengamme. Igjen på appellplassen stod 12 studenter som skulle sendes til Heidelberg.
Tidligere i krigen hadde noen av studentene fått muligheten til å delta på forelesninger i Heidelberg. Nå stod imidlertid både studiesemesteret og krigen ved slutten, og å sende fanger til Heidelberg, med allierte styrker på trappene, var vanvittig. Studentene forsøkte å protestere, men ble ikke hørt.
Natt til 4. mars 1945 ankom studentfølget på tolv fanger Heidelberg. Der møtte de elleve fangekamerater som hadde vært i Heidelberg siden november 1944. Østerrikeren Oberscharführer Otto Schankweiler hadde kommando over studentene, som ville frakte studentene vekk fra Heidelberg og til Berlin etter hvert som fronten nærmet seg. Studentenes utsikter i Berlin var dårlige, men hvorvidt Schankweiler faktisk ville ta dem dit eller kvitte seg med dem på andre måter, var usikkert. Denne skjebnen var ikke studentene interessert i å finne ut av, og de la derfor en plan for å flykte.
Flukten fra Heidelberg og Schankweiler
I marsdagene var det flere som hjalp studentene med trenering og planlegging av skjulesteder ved flukt fra Schankweiler. 24. mars 1945 befant allierte styrker seg kun 16 kilometer fra Heidelberg. 26. mars fikk studentene beskjed om å gjøre seg klar til avmarsj, men prorektor ved universiteter trenerte avmarsjen med håp om å holde de 23 studentene i Heidelberg til de allierte styrkene kom. Treneringen fortsatte til 28. mars. Klokken 18:30 denne dagen gikk Schankweiler for å spise, og under en flyalarm rømte alle studentene.
I Heidelberg hadde flyalarmen gått daglig siden 20. mars. Å finne studentene i kaoset ville bli vanskelig, men fremfor å prøve, varslet Schankweiler politiet, skiftet til sivilt og deserterte.
Studentene gjemte seg i mindre grupper i tre dager før de turte å komme frem. Heidelberg var på dette tidspunktet fullt av hvite flagg og under alliert kontroll. Studentene meldte seg til ledelsen for de amerikanske styrkene og ba om å bli sendt til England. De antok at Tyskland ikke ville oppgi Norge, og ville derfor bidra under invasjonen. Amerikanerne måtte imidlertid få ordre om reisen fra den norske regjeringen i London, noe studentene måtte vente på i to måneder. I mellomtiden gikk studentene i tjeneste for amerikanerne, blant annet for amerikanske Røde Kors eller som tolker.
Etter at Tyskland kapitulerte, begynte arbeidet med å komme hjem. De kom 18. mai 1945 i forbindelse med en norsk kaptein, som sendte studentene til en oppsamlingsleir i Darmstadt. Fra flyplassen i Darmstadt ble studentene 9. mai flydd med amerikanske fly til Fornebu, hvor de tilfeldigvis ble ønsket velkommen hjem av Kronprins Olav.