En fortapt soldat. Hvordan et fellesskap i en liten landsby hjalp en tysk desertør under andre verdenskrig

En fortapt soldat. Hvordan et fellesskap i en liten landsby hjalp en tysk desertør under andre verdenskrig[1]   

En kald marsdag i 1942 forlot den 19-årige tyske soldaten Otto Kaim luftvernskytsavdelingen i Eidvoll der han hadde vært stasjonert i fire måneder. Med 40 kroner, noen matrasjoneringskort og fire dagsrasjoner brød i lommen bega han seg på veg nordover. Søndag 15 mars kom han forbi Gaupen i Ringsaker kommune. Kraftig snøfall og gnagsår hadde etterhvert gjort det vondt å gå, og Kaim spurte en nordmann om han kunne få varme seg litt hos ham, han var på vei til Lillehammer, fortalte han.  Nordmannen, skogsarbeideren Hans Nordsveen, 72 år gammel, inviterte Kaim inn og lot ham til og med overnatte. Det er uklart om Nordsveen på dette tidspunktet hadde mistanke om at han ga husly til en desertør. To dager senere gikk Kaim videre til jernbanestasjonen, men sto snart igjen foran Nordsveens dør. Nordsveen, som i mellomtiden hadde fattet mistanke, sa at han måtte «forsvinne fra huset hans».[2] Men Klara Pedersen, som stelte huset for Nordsveen, forbarmet seg over soldaten som sto der så fortapt. Hun ga ham litt å spise og rådførte seg med søsteren sin, Julie Holmlund, som bodde i nærheten med sine ni barn, mannen hennes jobbet på et tysk anlegg. Den 49-årige kvinnen, som var gravid igjen, sa seg villig til å gi husly til den unge desertøren.

Slik begynner historien om et solidarisk fellesskap på et lite sted under andre verdenskrig, en gruppe mennesker som hjalp en fremmed.  Det er også historien om en 19-årig okkupasjonssoldat som en dag bestemte seg til ikke å være soldat mer. I 45 dager holdt han seg skult på det lille tettstedet i Norge. 

Jeg kom over denne historien ved et tilfelle. I forbindelse med et forskningsprosjekt kom jeg i Hamburg statsarkiv over fangemappen til Johannes Krogvig, en 29-årig norsk storbonde fra Ringsaker.[3] Sammen med ytterligere fem nordmenn var han blitt stilt for retten for å ha hjulpet en desertert tysk soldat. Den relativt tynne mappen, som inneholdt en kopi av dommen, vakte min interesse – ikke fordi det forekom så sjelden at nordmenn hjalp tyske desertører, men fordi et relativt stort antall mennesker var involvert.

I den videre forskningen fant jeg i militærarkivet i Freiburg rettsdokumentene om soldaten Otto Kaim, som deserterte.[4] På leting etter mer informasjon kom jeg i kontakt med krigshistorisk formidlingssenter i Moelv. Den engasjerte hobbyhistorikeren Ivar Ottosen organiserte et møte med familiemedlemmene til Johannes Krogvig, Julie Holmlund og Petra Thomassen, som hadde hjulpet desertøren. Ivar gjorde meg også kjent med noen av de stedene Kaim hadde oppholdt seg på. Det viste seg å være viktig at jeg så stedene selv, for fra rettsdokumentene hadde jeg fått inntrykk av et avsidesliggende sted hvor folk bodde langt fra hverandre. I virkeligheten ligger husene på stedet nokså tett sammen, noe som økte faren betraktelig for å bli iakttatt og angitt av naboene.

Det vi vet om desertørens flukt og det fellesskapet av mennesker på tettstedet som hjalp ham, baserer seg i hovedsak på dokumentene fra den tyske militærretten, som førte rettssaken. Tyske historikere bruker begrepet «Täterquellen» om denne typen dokumenter fordi de skildrer hendelser og personer ut fra synsvinkelen til de nasjonalsosialistiske myndigheter og slik legitimerer forfølgelsene. Som andre kilder skildrer også disse en historisk virkelighet, men med et ideologisk farget syn på virkeligheten. I lesingen av dem må vi hele tiden være bevisst den politiske konteksten som disse kildene oppsto i og deres spesifikke funksjon: retten vil bevise skyld, de tiltalte vil fremstille motiv og handlinger i et godt lys.

Er vi dette bevisst, kan slike dokumenter gi verdifullt innsyn i en glemt fortid. De gir oss et inntrykk av hvem disse menneskene var som hjalp den tyske desertøren, og hva det betød å støtte en desertør. Gjennom dem kan vi også skape oss et bilde av soldaten og (muligens) få greie på hva det var som fikk ham til å flykte. Riktignok får vi knapt nok vite noe om hva de deltakende personene virkelig følte og tenkte, hvordan de var oppvokst, hvordan de levde, og hvordan livet deres utviklet seg. Rettsdokumentene omfatter utelukkende et tidsutsnitt på to måneder i 1942 da veiene til en tysk soldat og noen norske tettstedinnbyggere krysset hverandre.

Forhistorien: Otto Kaim

La oss begynne med desertøren. Otto Kaim ble født 7 september 1922 som uekte sønn av en kvinnelig arbeider i den østerrikske hovedstaden Wien. Byen ble den gang kalt «det røde Wien» fordi den ble regnet som en sosialistisk høyborg midt i et «svart», katolsk-konservativt regjert land. I mellomkrigstiden forsøkte Wiens sosialistiske byregjering å lindre nøden for massene av arbeidere som var truffet av den økonomiske krisen. Dette gjorde de med sosial boligbygging, folkeutdanningsprogram og forskjellige typer sosialhjelp. Også Kaim vokste opp i svært fattige forhold og fikk bare en høyst nødtørftig skolegang. Til retten forklarte han at han dumpet i første klasse i folkeskolen og derfor ble sendt på spesialskole.

Da han var ferdig med skolen i 1935, var Østerrike midt i en dyp økonomisk og politisk krise. To år tidligere hadde den konservative kansleren Engelbert Dollfuss satt parlamentet til side, foretatt massive innskrenkninger i borgernes rettigheter og forbudt sosialdemokratenes paramilitære organisasjon Schutzbund samt det kommunistiske partiet og det nasjonalsosialistiske partiet. Etter tvangsaksjoner mot sosialdemokratene i 1934 brøt det ut borgerkrig i Østerrike. Regjeringen gikk hardt fram mot opprørerne, forbød alle sosialdemokratiske organisasjoner og fengslet hundrevis av sosialdemokrater. Bare få måneder senere, i juli 1934, ble den autoritære Dollfuss myrdet av nasjonalsosialistene.

Da Otto Kaim som 13-åring forlot spesialskolen et år etter dette, var landet på kne økonomisk med en enormt høy arbeidsledighet. Kaim og hans yngre bror, også født utenfor ekteskap, levde av morens knappe lønn. De bodde alle tre på ett rom og kjøkken. Etter spesialskolen sto Kaim på gaten uten yrkesopplæring.  I et års tid fikk han være med i hjelpeaksjonen «ungdom i nød», initiert av byen Wien og arbeiderforeningen. Denne aksjonen understøttet arbeidsløs ungdom med måltider, klær og muligheter for videreutdanning og arbeid. Da han var 15, ble Kaim sendt til Pommern der han arbeidet i jordbruket i sju måneder. I 1937 vendte han tilbake til Wien. Moren hadde giftet seg i mellomtiden, men på grunn av bolignøden bodde hun fortsatt atskilt fra mannen sammen med barna sine. Kaim slo seg gjennom med dårlig betalt leilighetsarbeid. Etter at det nasjonalsosialistiske Tyskland hadde annektert Østerrike ved den såkalte Anschluss i mars 1938, fant han arbeid ved den tyske jernbanen. I april 1940 kom han til Sørtyskland i arbeidstjeneste for det tyske riket. I oktober ble han innkalt til militærtjeneste til tross for at han var nesten blind på det venstre øyet. Etter den militære grunnopplæringen ble Kaim sendt til Norge i november 1941 for å tjenestegjøre ved en luftvernavdeling på Eidsvoll.

På tidspunktet for flukten var Kaim en ung, uerfaren soldat med lite skolegang, oppvokst i trange og fattigslige forhold. Han hadde sannsynligvis fått lite støtte og oppmuntring i livet og var blitt dyttet hit og dit.

Den 11 mars 1942 besluttet han å vende militæret ryggen og komme seg vekk. Hva som til syvende og sist gjorde at han bestemte seg for å desertere, vet vi ikke. I retten forklarte han at han hadde vært svært skuffet over at kameratene, som han hadde et godt forhold til, ble forflyttet til Finland mens han lå på lasarettet for behandling for en byll i ansiktet. Han hadde det ikke godt i sin nye avdeling. Han fikk ingen kontakt med de andre, og disiplinen var hard. Den utløsende faktoren for flukten var en nær forestående appell. Kaim hadde hatt på seg buksene til permisjonsuniformen under vanlig tjeneste og hadde skitnet dem til, han fryktet derfor å bli strengt straffet.

Faneflukt, en forbrytelse som ga dødsstraff

Så veldig grundig hadde han ikke tenkt over saken. Da han ble spurt om planene sine, forklarte han retten at han hadde tenkt å finne seg et tak over hodet i de norske fjellene og tjene til livets opphold gjennom arbeid. Også i det videre forløpet av flukten handlet han ofte uoverlagt, naivt og ut fra en følelse av angst. Det kan betviles at han var seg bevisst faren som han bragte seg selv og hjelperne i. Kanskje betraktet han slett ikke handlingene sine som desertering?

I alle fall ble soldatene i det tyske militæret advart om at faneflukt var en alvorlig forbrytelse som kunne gi dødsstraff. For Adolf Hitler var enhver desertør en forræder som begikk forræderi mot nasjonen, det tyske folk og fremfor alt mot ham som leder, der Führer som krevde absolutt lydighet. Allerede i boka Mein Kampf krevde Hitler at desertører måtte straffes ubarmhjertig. Til dette formålet gjeninnførte han i 1933 den militære strafferetten som ble avskaffet etter første verdenskrig. Hans diktum «An der Front kann man sterben, als Deserteur muss man sterben»[5] (ved fronten kan man dø, som desertør må man dø) ble ivrig omsatt i praksis av militærdommerne. I løpet av andre verdenskrig dømte tyske militærdomstoler anslagsvis 23 000 tyske soldater til døden for faneflukt, minst 15 000 av dem ble henrettet.[6] At de tyske domstolene gikk særlig radikalt fram mot desertører, viser en sammenligning med de vestallierte: Den britiske hæren dømte ikke en eneste desertør til døden, den amerikanske hæren henrettet én desertør.[7] Kaim måtte altså regne med det verste.  

Hjelperne

Den 15 mars sto Otto Kaim kald, sulten og med gnagsår foran døren til Hans Nordsveen i Gaupen og bad om å få lov til å varme seg litt hos ham. Nordsveen sendte ham bort etter to dager, men Klara Pedersen, som stelte huset for ham, formidlet Kaim videre til sin søster, som tok imot ham den 18 mars. Kaim bodde i over en uke hos Julie Holmlund og de ni barna hennes. Han gjorde seg nyttig ved å hugge ved og hente vann. I motsetning til Kaim visste Julie Holmlund svært godt at soldaten befant seg i en farlig situasjon. Fremfor alt var hun redd for at lensmannen kunne bli oppmerksom på gjesten hennes. For retten hevdet hun at hun gjentatte ganger måtte hindre Kaim i å ta en tur ut.

Til tross for disse forholdsreglene hadde det like etter Kaims ankomst bredt seg et rykte om at «en såret soldat fra Østerrike» oppholdt seg i Gaupen, og at han skulle «melde seg i Lillehammer». Den tyske soldaten vakte åpenbart interesse. I løpet av de neste dagene kom det flere naboer på besøk for å bli kjent med gjesten. En av dem var den 20-årige Reidar Berge som arbeidet som buss-sjåfør i farens buss-selskap. Han skaffet gamle, sivile klær fra faren, som Julie Holmlund hadde bedt ham om. Berge kom sammen med 26-årige Arne Hagelund, som var forlovet med søsteren hans og som også arbeidet i buss-selskapet til Berges far.  Om de visste at Kaim var desertør, var noe retten ikke kunne bevise med sikkerhet, for det viste seg å være vanskelig å forstå hverandre. Ingen av dem som var til stede, snakket tysk, og Kaim kunne knapt noe norsk. 

Neste søndag, den 22 mars, kom Julie Holmlunds 18-årige datter til Berge og ba ham om å ta med grammofonen sin og noen plater fordi «Kaim ba om musikk». Kaims uttrykte behov for musikk sier litt om den kjedsomheten og frustrasjonen som preget livet i skjul. Han manglet språk til å kommunisere med omgivelsene og kunne heller ikke bevege seg fritt. Også Julie Holmlund kan nok ha kjent Kaims fortsatte nærvær som en belastning.

Et annet viktig aspekt, som rettsprotokollen bare nevner implisitt, er at Reidar Berge og Julie Holmlunds eldste datter var omtrent på samme alder som Kaim. På et lite sted, der det særlig om vinteren ikke skjedde mye, må en fremmed på samme alder klart ha vakt stor interesse. Da Berge kom til Julie Holmlunds hus med grammofonen, hadde «en del av ungdommene på stedet» allerede innfunnet seg. Også Nordsveen og Klara Pedersen var kommet. Det ble danset til tysk marsjmusikk, og man forsøkte så langt det var mulig å få informasjon om Kaims familie og hans innstilling til Norge. Kaim ga uttrykk for at han ikke ville være soldat lenger og påstod at han hadde en bror i England, antakelig for å vise solidaritet med nordmennene.

Senest etter sammenkomsten denne søndagsettermiddagen visste de fleste i Gaupen at Julie Holmlund ga husly til en desertør. Derfor er det nesten forunderlig at Kaim likevel kunne bli værende i fem uker uten å bli oppdaget. Som tidsvitner ga uttrykk for, bodde det nasjonalsosialister på stedet. Og ryktene om desertøren bredte seg som ringer i vann. Også Petra Thomassen og Johannes Krogvig hadde allerede før de ble kjent med Kaim hørt om «østerrikeren som antakelig er desertør».

Ryktene bekymret Julie Holmlund. Sannsynligvis var det hun som ba Reidar Berge om å snakke med Kaim. I retten sa hun at hun hadde bedt Kaim flere ganger om å gå, men han «kom alltid tilbake og spurte henne om hvor han egentlig kunne dra hen». Av medlidenhet tok hun ham alltid tilbake. Nå var det Berge som oppfordret Kaim til å dra sin vei. Han forklarte at det allerede var mye snakk på stedet om at Julie Holmlund i ektemannens fravær hadde en annen mann boende hos seg.

Berge førsøkte nå selv å finne et nytt skjulested for Kaim. Han tok ham med til 45-årige Petra Thomassen, som bodde i et lite hus like ved Mjøsa. Petra Thomassen og mannen hennes Thorvald, som arbeidet som gårdsarbeider på gården til Johannes Krogvig, hadde et lite gårdsbruk som de forpaktet av Krogvig.[8] To av barna deres var «sjømenn i Amerika» mens de fem øvrige antakelig fortsatt bodde hos foreldrene.  Petra Thomassen trakterte begge de ankomne, men sa at hun av plassmangel ikke kunne gi husly til desertøren. Dessuten kunne hun ikke kommunisere med ham. Derfor sendte hun de to videre til Krogvig fordi han hadde lært tysk.

Flukt til Sverige?

Krogvig prøvde å finne ut hva Kaim hadde for planer. Da Kaim forklarte at han ville skjule seg på et avsidesliggende sted til krigen var slutt, forsøkte Krogvig å snakke ham fra planen: Som utlending som knapt kunne snakke norsk, ville han straks bli gjenkjent. Han rådet ham til å flykte til Sverige eller i det minste reise til Oslo, hvor han lettere kunne gå i skjul. Han tilbød seg til og med å ta Kaim med til Oslo samme kveld fordi han måtte transportere en okse dit. Soldaten avslo. Han var redd for å bli gjenkjent i Oslo og arrestert. Krogvig lovte da å treffe Kaim på nytt etter hjemkomst fra Oslo og prøve å finne en løsning.

Berge, som ikke fant husvære for Kaim, lot ham i hemmelighet overnatte i gjesterommet i foreldrenes hus. På dette tidspunktet må det ha blitt klart for ham at han med denne desertøren hadde fått litt av en byrde å stri med. Ifølge rettsprotokollen forsøkte han å distansere seg fra soldaten. Dette kan være forklaringen på at Kaim neste dag gikk alene til Petra Thomassen, oppholdt seg der om dagen og spiste hos henne.

To dager etter den første samtalen fant et nytt møte sted mellom Krogvig og Kaim i huset til Petra Thomassen. Krogvig forklarte soldaten nøye fluktveien til Sverige og rådet ham til å ta på uniformen som han hadde gravd ned hos Julie Holmlund. Kaim sa han var redd for å bli utlevert fra Sverige til Tyskland. Og hva om Sverige også ble okkupert av tyske styrker – ville det ikke bety døden for ham? Kaims redsel for utlevering var på ingen måte ubegrunnet, for ennå til slutten av 1942 sende svenske grensemyndigheter til stadighet tyske flyktninger tilbake fra grensen.[9] Krogvig forsøkte å avkrefte Kaims innvendinger, vel vitende om at desertøren før eller senere ville bli tatt i Norge. Han ga ham 50 kroner til togreisen til Kongsvinger og lot ham overnatte i snekkerverkstedet sitt.

Faktisk tok Kaim neste dag, som var palmesøndag, bussen til Hamar for derfra å ta toget til Kongsvinger 40 kilometer fra den svenske grensen. Men da han kom til Hamar, fikk han igjen en fryktelig angst for å bli arrestert ved grensen og utlevert. Han snudde og gikk til fots tilbake til det stedet der han hadde opplevd å få hjelp. Riktignok var det etterhvert blitt klart for ham at de menneskene som hadde hjulpet ham så langt, så ham som en belastning og ikke ville glede seg over at han kom tilbake. Derfor tilbragte han nettene i Krogvigs snekkerverksted og «om dagen drev han omkring i Ringsaker». Først etter påske skal Krogvig ha hørt fra arbeiderne sine at «østerrikeren er der igjen» og overnattet i snekkerverkstedet. Krogvig tolererte det og sa: «Hvis noen finner ham, vet jeg ingenting».

Også Julie Holmlund kunne og ville ikke hjelpe desertøren mer. Mannen hennes, som var kommet hjem til påske, fikk vite om den gjemte tyske uniformen og ble svært opprørt. Han sendte uniformsbunten til Nordsveen som straks returnerte den. Men Julie Holmlund må ha fått vite at Kaim igjen oppholdt seg på stedet. Hun fikk gitt ham beskjed om at han straks måtte komme og hente uniformen sin. Ved denne anledningen ba Kaim Julie Holmlund på nytt om husvære. Forgjeves. Så tilbragte han også de neste nettene i Krogvigs snekkerverksted, til det ble for mye også for Krogvig. Den 26 april gjorde han det klart for desertøren «at nå måtte han forsvinne fra Ringsaker ellers ville det bli for farlig for ham». Faktisk forlot Kaim neste morgen gården til Krogvig, og en av arbeiderne stakk til ham ti kroner. To dager senere dukket lensmannen opp hos Krogvig og spurte ham om flyktningen. Krogvig nektet for å ha hatt noe som helst med Kaim å gjøre. Samme dag ble Kaim arrestert av lensmannen på en café i Ringsaker. Caféinnehaveren skal ha vært nazist og anga desertøren.  

Rettssaken i feltdomstolen

Den 16 juli 1942, altså nesten tre måneder senere, åpnet den tyske militærdomstolen Feldgericht des Kommandierenden Generals und Befehlshabers im Luftgau Norwegen i Oslo rettssaken mot Otto Kaim. Medtiltalt var seks norske kvinner og menn, for bistand til faneflukt: Reidar Berge, Arne Hagelund, Julie Holmlund, Johannes Krogvig, Petra Thomassen og Hans Nordsveen. Berge og Thomassen ble fremstilt for varetekt, de var blitt arrestert allerede i mai og juni.

Feltdomstolen besto av fire personer: Kriegsgerichtsrat Banz som aktor, Kriegsgerichtsrat Raute som dommer, han ledet rettssaken og felte dommene, og to personer fra det tyske militæret som bisittere. Offentligheten hadde ikke adgang til rettssaken som ble ført på tysk, men det må antas at det var en oversetter til stede.

Rettssaken endte med harde straffer: Hovedtiltalte Kaim ble dømt til ti års tukthus for faneflukt, Johannes Krogvig til fire års tukthus, Julie Holmlund til 1 ½ års tukthus. Tukthus betød fengsling under harde betingelser med tvangsarbeid. Reidar Berge ble dømt til ni måneders fengsel og Petra Thomassen til seks. Nordsveen og Hagelund ble frikjent fordi retten ikke kunne bevise at de visste at Kaim var desertør.

Den tyske militære domsmyndigheten var fryktet for sin brutalitet. Særlig strenge straffer ble gitt for faneflukt og politiske lovbrudd. Slike straffbare handlinger var høyforræderi og landsforræderi, spionasje, sabotasje, og «Zersetzung der Wehrkraft des deutschen Volkes» eller «Wehrkraftzersetzung» (nedbryting av det tyske folks vilje til å forsvare seg). Det sistnevnte var et nytt lovbrudd som var innført ved starten av krigen med Kriegssonderstrafrechtsverordnung (KSSVO) (særstrafferettsforordning i krig). Personer som forsøkte å unndra seg verneplikt ved selvskading eller ved å nekte krigstjeneste, kunne bli tiltalt for «Wehrkraftzersetzung». Skyldig i nedbryting av viljen til forsvar var også den person som offentlig ytret seg kritisk eller nedsettende om blant annet Hitler eller det tyske militæret, eller som hjalp en annen å unndra seg verneplikten «fullt ut, delvis eller tidvis». For å bryte ned viljen til forsvar kunne man i henhold til § 5 KSSVO bli dømt til døden.[10] Om det å yte hjelp til desertøren dreide seg om «nedbryting av forsvarsvilje» eller om «bistand til faneflukt», måtte dommeren bedømme på grunnlag av motivene. Bistand var etter tysk sivil strafferett og militær strafferett å avstraffe med fengsel eller tukthus.

Dommer Raute viste seg forståelsesfull. I domsavsigelsen konkluderte han med at de norske tiltalte ikke ville «angripe og svekke» det tyske folk. De hadde bare handlet ut fra medlidenhet og gjestfrihet. Derfor skulle de ikke tiltales for nedbryting av forsvarsvilje, bare for bistand. Men åpenbart tvilte Raute på om argumentet hans var sterkt nok. Derfor gikk han bakover i tid og begrunnet de tiltaltes handlinger kulturhistorisk: På grunn av den «gamle nordisk-germanske fornemmelsen så vel som landets tynt befolkede, fjellfylte egenart» er nordmenns gjestfrihet særlig stor, mente dommer Raute. Dommeren lånte åpenbart fra tysk propaganda som gjerne fremstilte nordmenn som «renrasete ariere» som fortsatt levde et opprinnelig, naturnært liv. Han argumenterte med at de tiltalte på grunn av sine «germanske» tradisjoner ikke kunne annet enn å hjelpe den som søkte beskyttelse.

En bør ikke la seg villede av den ellers saklige og absolutt velvillige tonen i domsavsigelsen. Sammenlignet med lignende saker var straffene Kaims hjelpere fikk, til dels svært strenge: 1 ½ års tukthusstraff for en gravid mor til ni barn, som hadde gitt desertøren husly i en uke. Fire års tukthus for den 29-årige storbonden, som hadde latt Kaim overnatte og gitt ham noen gode råd og 50 kroner med på veien.

Strenge straffer

Vi kan bare spekulere på hvorfor retten ila Krogvig og Julie Holmlund så strenge straffer. En forklaring er at Krogvig først ble mistenkt for å stå i forbindelse med en motstandsgruppe. Kaim sa i retten at Krogvig hadde lovet ham å opprette kontakt med en «kontaktmann» i Oslo, som kanskje kunne hjelpe ham å komme seg til Sverige. Krogvig benektet dette energisk. Imidlertid tyder ingenting i rettsdokumentene på at retten fulgte dette sporet videre. Tvert imot innrømmet krigsrettsdommer Raute at det var en mulighet for at det kunne dreie seg om en misforståelse. Kaim snakket wienerdialekt mens Krogvig, som dommeren selv kunne fastslå, bare snakket gebrokkent tysk: «det var nokså besværlig å forstå ham». Det talte også i Krogvigs favør at han kunne legge fram et skriv fra det lokale NS-partiet som bevitnet at han hadde ført «et vanlig bondeliv» og aldri hadde vist noen «ondsinnet innstilling til tyskerne eller Nasjonal Samling». Dommeren trodde på karakterbevitnelsen fra de nye makthaverne og anså det «uklanderlige bondelivet» som straffeformildende.

Hvorfor dømte retten likevel Krogvig til fire års tukthus? Ifølge dommerens argumentasjon hadde Krogvig «den nest største skylden», altså nest etter desertøren. Han hadde gitt Kaim «den største støtten» av dem alle. Han hadde rådet ham til å flykte til Sverige, beskrevet veien for ham og gitt ham penger og rasjoneringskort. Videre hadde han funnet seg i at Kaim overnattet på gården hans i over fire uker. Utover det hadde han løyet for lensmannen for å dekke Kaim. At Krogvig hadde handlet av medlidenhet, trodde dommeren absolutt. Men Krogvig måtte likevel, på grunn av sin utdannelse og sin privilegerte situasjon, ha vært helt bevisst på rekkevidden av handlingene sine og fortjente derfor «en smertelig straff».

Noe annerledes argumenterte retten overfor Julie Holmlund. Også henne tiltrodde retten at hun hadde handlet «ut fra en moderlig følelse, av medlidenhet og gjestfrihet». Men retten trodde henne ikke på at hun ikke hadde visst at soldaten var desertør. Dommeren bedømte henne som «en uutdannet, ikke belest, enkel arbeiderkone på landet». Riktignok virket hun «intelligent nok» til å forstå at en soldat som brente vernepliktsboka, tok av seg uniformen og bekjentgjorde at han ville arbeide hos en bonde i Norge, var desertør. At hun slett ikke var dum, hadde hun bevist i rettssaken hvor hun jo «absolutt hadde visst å ta vare på rettighetene sine». Denne ekstra setningen viser tydelig at Julie Holmlund ikke lot seg skremme av retten. Snarere forsøkte hun å utnytte sin lave sosiale status og presentere seg som en «enkel kvinne» som ikke forsto noe av slike saker. Holmlunds manglende ydmykhet overfor rettsmyndigheten virket vel heller negativt på straffeutmålingen – og likeledes også det faktum at hun som den eneste ikke avla noen tilståelse, men «forsøkte å snakke seg ut av det», som dommeren noe irritert fastslo.

Den hovedtiltalte hadde (til sammenligning) hellet med seg. I henhold til Hitlers retningslinjer fra 14 april 1940 var «ved flukt eller forsøk på flukt til utlandet» dødsstraff «i alminnelighet å benytte».[11] Kaim hadde villig tilstått at han ville desertere. Og også at han hadde til hensikt å krysse grensen til Sverige. Dommeren hadde altså uten problem kunnet dømme ham til døden. Mange tyske desertører hadde blitt henrettet på tynnere bevisgrunnlag. Kanskje var det Kaims naivitet som mildnet krigsrettsdommer Raute. Dommeren lette etter – og fant – tallrike formildende grunner: den vanskelige sosiale bakgrunnen til den tiltalte, hans ungdommelige naivitet, hans ærlighet i retten, og det faktum at han ikke våget å ta skrittet fullt ut og dra over grensen, men hadde vendt tilbake. Den idømte straffen – ti års tukthus – lå i nederste ende av straffeskalaen for faneflukt.

Soningen

For den gravide Julie Holmlund og familien hennes måtte dommen på 1 ½ år ha vært et sjokk. Hvem skulle ta seg av barna? Ville hun holde ut straffen? Det samme gjaldt for den nygifte Johannes Krogvig og kona hans, for han kunne helt sikkert forvente deportasjon til Tyskland. Men også Reidar Berge, som hadde latt Kaim overnatte hos seg i to netter og Petra Thomassen, som hadde gitt Kaim mat to ganger, måtte betale en høy pris for handlingene sine med henholdsvis ni og seks måneders fengsel.

Reidar Berge måtte sone straffen i Botsfengselet i Oslo, Petra Thomassen i den tyske fangeleiren på Grini. Julie Holmlund, derimot, var heldigere. På grunn av graviditeten, og sannsynligvis fordi hun hadde ni barn å ta vare på, utsatte de tyske myndighetene soningen av straffen.[12]

Men Johannes Krogvig ble deportert til Tyskland til tukthuset Hamburg-Fuhlsbüttel, hvor han blant annet måtte utføre tvangsarbeid i en arbeidskommando i Holstein. I løpet av denne arbeidsinnsatsen ble helsetilstanden hans svekket. I juli 1943 kom han på lasarettet grunnet vannansamling i foten. Det må ha dreid seg om en alvorlig sykdom, for fanger fikk legebehandling bare i alvorlige tilfeller. Krogvig skrev flere benådningssøknader som alle ble avslått. Et dokumentnotat fra april 1944 opplyser at Krogvig hadde nå fått gassgangren. Gassgangren er en raskt fremskridende bakteriell sårinfeksjon hvor bakterier ødelegger muskulatur og vev. Blir ikke infeksjonen raskt behandlet, ender den i organsvikt og død. I Krogvigs tilfelle spiste gassgangrenen opp store deler av leggen hans, som et foto hans datter viste meg, bevitner. Krogvig var arbeidsudyktig og betød derfor en finansiell belastning for det tyske tukthussystemet. Hans søknad om straffutsettelse ble innvilget. Den 22 mai 1944 ble Krogvig løslatt fra lasarettet og transportert hjem til Norge. Han led fysisk av ettervirkningene av fengslingen resten av sitt liv.

Otto Kaim, den hovedtiltalte, så aldri mer igjen sin hjemby Wien. Fra Akershus festning, der han satt i varetekt, ble han skipet til Hamburg. Etter en kort mellomstasjon i tukthuset Hamburg-Fuhlsbüttel, der også Krogvig og andre nordmenn var innsatt, kom Kaim den 21 januar 1943 til militærstraffeleiren Aschendorfermoor og senere til Börgermoor. Disse leirene var en del av et leirkompleks som nasjonalsosialistene hadde oppført i 1930-årene i Emsland i det nordvestlige Tyskland. De var opprinnelig anvendt som konsentrasjonsleirer, men fra 1939 tjente seks av de tilsammen 15 «emslandleirene» som straffeleirer for dømte soldater. I de øvrige leirene ble krigsfanger og «Nacht und Nebel»-fanger fengslet, altså politiske motstandskjempere som i all hemmelighet – «i natt og tåke» - ble fraktet til Tyskland hovedsakelig fra Vest- og Nord-Europa.

Levevilkårene i emslandsleirene var ytterst harde. Kun nødtørftig ernært og kledd måtte fangene utføre inntil 12 timers tvangsarbeid på myrene og i rustningsproduksjonen. Utover det ble de innsatte utsatt for sjikane fra det brutale vaktmannskapet. Mange innsatte ble alvorlig syke på grunn av de katastrofalt dårlige hygieniske tilstandene, underernæringen og det harde arbeidet. Den som etter ett til to års fangetid fortsatt var fysisk nokså innsatsdyktig, ble sendt til tukthuset Torgau for «vurdering av forsvarsevnen».

Tysklands behov for soldater var enormt. Derfor ble soldater som var blitt dimittert fra forsvaret fordi de hadde blitt gitt tukthusstraff, sendt til Østfronten på prøve etter at de hadde sonet en del av straffen. Det dreide seg riktignok ikke om en regulær innsats, men om tjeneste i en såkalt «prøvetidsbataljon» (Bewährungsbataillon). Også Otto Kaim kom etter 14 måneders straff i emslandsleirene til tukthuset Torgau. Derfra ble han den 2 mai 1944, mens Krogvig lå på lasarettet i Hamburg, overført til Bewährungsbataillon 560 som på det tidspunktet kjempet i Hviterussland og Østpolen mot den fremrykkende Røde armé.  

Enhetene i Bewährungsbataillone 500 ble satt inn i særlig harde oppgaver under farlige betingelser. Soldatene var underlagt den strengeste disiplin, de måtte utføre farlig arbeid som minerydding eller likberging under fiendebeskytning, eller ble brukt som kanonføde når fienden brøt gjennom frontlinjen. Dødstallene var enorme. Det er anslått at annenhver av disse «500-soldatene» falt under innsats.  

Det var vanskelig å finne ut noe om den videre skjebnen til Otto Kaim. Etter 1945 har han ikke vært registrert i folkeregisteret og har heller ikke søkt om offerpensjon eller skadeserstatning i Østerrike. Til slutt fant jeg ved et internettsøk navnet hans på en savnetliste fra det tyske Røde Kors. Ifølge disse opplysningene var Otto Kaim registrert savnet i Polen siden juli 1944. Det må antas at han var omkommet.

Utfordringer og de riktige valgene

Slik endte trolig livet til den unge okkupasjonssoldat fra Wien, som av redsel for utlevering ikke våget å ta det reddende skrittet over den svenske grensen. Hans avgjørelse om å desertere var uoverlagt og naiv. I løpet av flukten viste han seg lite beslutningsdyktig, lot seg drive av angstfølelser og la ansvaret for seg selv som en byrde på andre. Med det bragte han en rekke mennesker i fare, og de måtte betale en høy pris for hjelpsomheten sin.

Selv om Kaims handlinger i ettertid virker ukloke og uansvarlige, må vi ikke overse den subjektive tvangssituasjonen som han befant seg i. Handlingsmulighetene hans var ytterst begrenset. Kaim var ung, oppvokst i fattige forhold og hadde svært liten skolegang. Han følte seg ensom i sin militære avdeling og befant seg i et fremmed land uten å forstå språket. Situasjonen må ha virket uholdbar for ham, og det å «gå sin vei» den eneste løsning.

Andre desertører agerte i lignende situasjoner ofte dristigere eller smartere.[13] Flere lyktes i å flykte til Sverige, andre ble tatt før eller senere. Uavhengig av om soldatene deserterte i de okkuperte områdene eller skjulte seg på hjemstedet, er det felles for alle at de var avhengige av hjelp fra andre for å overleve.[14] Det viser historien om desertøren Kaim.

Om ikke kvinnene og mennene fra Gaupen og Ringsaker hadde hjulpet ham, eller i det minste tolerert ham, hadde det ikke tatt 45 dager for forfølgelsesmyndighetene å oppdage ham. Disse menneskene, som ga ham mat, klær og penger, tilbød ham husly og forsøkte å finne en reddende utvei, visste godt at de brøt gjeldende lov. Men at de skulle bli fengslet og dømt til slike strenge straffer, det hadde de vel ikke regnet med. De hjalp ganske enkelt uten å tenke mye over det, av medlidenhet og medmenneskelighet: Johannes Krogvig, Julie Holmlund, Reidar Berge, Petra Thomassen, Arne Hagelund, Hans Nordsveen og Klara Pedersen.

(oversatt fra tysk av Bjørg Hellum)

Artikkelen ble først publisert i Ringsaker, Veldre og Brottum historielag årbok, 2020, s. 135-48.

[1] En stor takk til Ivar Ottosen som oppspurte bilder og informasjon og som arransjerte et møte med slektninger til de som hjalp desertøren. Takk også til Ida Bull, Ingar Kaldal, Verena Hauser, Lisa Manneh og Jakob Schindegger for nøye lesning og kommentering av teksten, til Sunny Thomassen for viktige opplysninger, og til Inger Bjerke, Axel Krogvig, Asbjørg Strand, Harald Sunde, Bitte Sørbye og Terje Thomassen for tid og interesse.

[2] Framstillingen av hendelsen og tiltaltes bakgrunn baserer seg på opplysninger fra arkivmappene. Alle sitater er fra dommen.

[3] Staatsarchiv Hamburg, Personalakten Hamburg-Fuhlsbüttel, 242-1 II, Abl. 17.

[4] Bundesarchiv-Militärarchiv Freiburg, PERS15/9388.

[5] Adolf Hitler, Mein Kampf. 1933, 9. utgave, s. 587. Sitert etter Wolfram Wette, Deserteure der Wehrmacht rehabilitiert, Zeitschrift für Geschichtswissenschaft, 6/52, 2004, s. 505.

[6] Manfred Messerschmidt u. Fritz Wüllner, Die Wehrmachtjustiz im Dienste des Nationalsozialismus. Zerstörung einer Legende. Baden-Baden: Nomos, 1987, s. 29-30

[7] ibid., s. 90-91, 138.

[8] I dommen blir Petra Thomassens etternavn angitt som «Mohn», en feilstaving av Moen, som var gårdsnavnet. Petra Thomassens pikenavn var Petra Emilie Aspen.

[9] Lars Hansson, Vid gränsen. Mottagningen av flyktingar från Norge 1940-45. Göteborg: Göteborgs Universitet, 2019, s. 242-44; Maria Fritsche, Entziehungen. Österreichische Deserteure und Selbstverstümmler in der Deutschen Wehrmacht. Wien: Böhlau, 2004, s. 52-56.

[10] Verordnung über das Sonderstrafrecht im Kriege und bei besonderem Einsatz (Kriegssonderstrafrechtsverordnung – KSSVO). Vom 17. August 1938 (RGBl. 1939 I S. 1455). Rudolf Absolon (red.) Das Wehrmachtstrafrecht im 2. Weltkrieg. Sammlung der grundlegenden Gesetze, Verordnungen und Erlasse. Kornelimünster: Bundesarchiv, 1958, s. 48.

[11] Richtlinien des Führers und Obersten Befehlshabers der Wehrmacht für die Strafzumessung bei Fahnenflucht vom 14. April 1940.  Absolon, 1958, s. 78.

[12] Informasjon fra Ivar Ottesen.

[13] Maria Fritsche, Die wagemutige Flucht des Tobias Studer. Deserteure im Vorarlberger Grosswalsertal. I «Da machen wir nicht mehr mit...» Österreichische Soldaten und Zivilisten vor Gerichten der Wehrmacht, Thomas Geldmacher et al (red.), s. 146-54. Wien: Mandelbaum, 2010.

[14] Fritsche, Entziehungen, s. 71-77.