De Hvite Bussene og Bernadotte-aksjonen (1945)

I april 1945 var 4000-6000 norske og danske fanger samlet i konsentrasjonsleiren Neuengamme, nord i Tyskland. Bernadotte-aksjonen resulterte i at 4255 av disse fangene ble evakuert til Danmark på svært kort tid. Aksjonen ble i etterkant omtalt som "Danmarks Dunkerque".

Skrevet av Inger Fagerberg

Danske Hvite Busser i Tyskland, sannsynligvis i nærheten av Friedrichsruh slott
Danske Hvite Busser i Tyskland, sannsynligvis i nærheten av Friedrichsruh slott (Rettighetshaver: Falt i det fri / Fotograf: Svenske Røde Kors)

Spørsmålet om hva som ville skje med de utenlandske fangene som befant seg i Tyskland hvis landet kapitulerte, ble reist allerede i 1943. I 1944 gikk spørsmålet fra å være et hvis til et når. Isolert sett var å organiserere en evakuering viktig for å få de løslatte fangene hjem igjen; men etter hvert som fronten nærmet seg Nord-Tyskland, ble det enda viktigere å få de skandinaviske fangene i trygghet og ut av landet.  

SS-sjef Heinrich Himmler ga opprinnelig Svenske Røde Kors tillatelse til å kun samle de skandinaviske fangene. På samlestedet, som ble konsentrasjonsleiren Neuengamme, fikk Røde Kors lov til å ha tilsyn til fangene. Sent den 19. april 1945 fikk Svenske Røde Kors tillatelse til å begynne evakueringen av Neuengamme. Evakueringen måtte imidlertid være over innen kl. 19 den påfølgende dagen. 

Forberedelse til evakueringen: samlingen i Neuengamme

Det svenske utenriksdepartementet hadde først forsøkt å forhandle med tyskerne om en evakuering gjennom vanlige diplomatiske kanaler. Når dette ikke førte noe vei, foreslo den norske diplomaten Niels Christian Ditleff 10. februar 1945 at Svenske Røde Kors skulle overta forhandlingene. Med støtte fra den svenske regjeringen ledet den svenske kongens nevø, grev Folke Bernadotte, forhandlingene. Selv om forhandlingsansvaret var gitt til en humanitær organisasjon, var det tydelig at tiltaket hadde støtte fra høyeste hold. 

Bernadotte reiste 16. februar 1945 ned til Berlin, og 19. februar hadde han sitt første møte med SS-sjef Heinrich Himmler. På dette tidspunktet var det uaktuelt for Himmler å frakte de norske og danske fangene ut av Tyskland. De kunne imidlertid samles og være under tilsyn av Svenske Røde Kors. Mødre, syke og gamle fikk anledning til å sendes videre etter samlingen. Transporten måtte svenskene organisere selv, og dette ble hovedutfordringen. Den svenske regjeringen vedtok at staten skulle ta alle kostnadene ved aksjonen, slik at overføringen raskt kunne organiseres. 

9. mars 1945 begynte den svenske hjelpeekspedisjonen, som bestod av 250 personer og 75 kjøretøy. Kjøretøyene var malt hvite og tydelig merket med Sverige og Røde Kors for å unngå flyangrep fra fiender så vel som allierte. 12.-14. mars var hjelpeekspedisjonen fremme ved Friedrichruh slott, like utenfor Hamburg. Slottet fungerte som hovedkvarter for ekspedisjonen. Her ble kjøretøyene delt i kolonner, og sendt rundt for å hente fanger fra ulike leirer for å samle dem i Neuengamme.  

Det danske hjelpekorps, også kjent som Jyllandskorpset, utførte transportturer parallelt med Svenske Røde Kors. Senere ble redningsaksjonen mer samkjørt og Jyllandskorpset formelt inkludert i aksjonen.

Tidlig i april fraktet Jyllandskorpset syke og kvinner ut av Tyskland. I tillegg ble danske politifolk transportert til Frøslev. I løpet av aprils to første uker ble omtrent 2300 fanger evakuert fra Tyskland. 

Danmarks Dunkerque

I midten av april var det tydelig at fronten nærmet seg Nord-Tyskland. Dette området var utsatt for angrep også fra alliert hold. For britene var det viktig å nå Nord-Tyskland så raskt som mulig, slik at Danmark og Norge kunne befris uten kamp og uten å havne under sovjetisk kontroll. Krigsinnsatsen mot Nord-Tyskland medførte at fangene i Neuengamme risikerte å havne midt i krigshandlingene.

Sent den 19. april 1945 fikk Bernadotte tillatelse til å evakuere skandinavene i Neuengamme til Danmark. Evakueringen skulle imidlertid være ferdig senest 20. april kl 19. Den svensk-danske redningsekspedisjonen hadde altså mindre enn et døgn på å evakuere flere tusen mennesker. De svenske og danske kjøretøyene i Friedrichruh hadde ikke kapasitet til alle. Danskene tilbød derfor å stille med ekstra kjøretøy, noe svenskene takket ja til.  

120 busser, hvorav 20 var svenske og 100 var danske, kjørte i morgentimene 20. april i retning Neuengamme. På vei fra Neuengamme havarerte flere av de gamle bussene. Den påfølgende dagen ble personer ombord i disse bussene plukket opp av returnerende kjøretøy. 

Den svensk-danske kolonnen fraktet 20. og 21. april 4255 danske og norske fanger til Danmark. Fra Danmark ble de tidligere fangene fraktet til Sverige, hvor de måtte sitte i to ukers karantene. 

Etter evakueringen av Neuengamme fortsatte De Hvite Bussene evakueringen av fanger. De Hvite Bussene evakuerte 17 000 mennesker, hvorav 4000 var jøder. I tillegg til de skandinaviske fangene, ble også fanger fra Frankrike, Polen, Nederland og 22 andre nasjoner reddet ut ved hjelp av De Hvite Bussene. I tillegg ble 10 000 mennesker transportert til Sverige etter Tysklands kapitulasjon som del av redningsarbeidet. 

Kritikk av aksjonen

Flere har i ettertid av aksjonen kritisert Bernadotte-aksjonens ensrettede fokus på skandinaviske fanger. 

Under samlingen av skandinavene i Neuengamme, ble det ifølge leirkommandant Max Pauly trangt om plassen. På et tidspunkt nektet Pauly å la flere skandinaver komme inn i Neuengamme med mindre noen andre fanger dro ut av leiren. Han krevde at Svenske Røde Kors skulle frakte 2000 ikke-skandinaviske fanger til leirer lengre sør. Dette kravet var ikke del av mandatet Bernadotte hadde fått, men var et ufravikelig krav fra kommandantens side. Etter å ha informert den svenske regjeringen, gikk Svenske Røde Kors med på å gjennomføre påbudet. 27. og 28. mars ble de 2000 fangene, i hovedsak russere, polakker og franskmenn, transportert til andre leirer. Sammen med jødene var disse gruppene nederst i konsentrasjonsleirenes hierarki. Fravær av privilegier, som skandinavers mottak av hjelpepakker, hadde resultert i en fangegruppe i svært dårlig forfatning, men når Svenske Røde Kors-busser rullet inn, vakte det håp i fangene. De trodde redningen hadde kommet. De svakeste fangene måtte trues, bankes eller slepes for å komme seg ombord i bussene. Mange av fangene overlevde ikke transporten. For de svenske hjelpearbeiderne som deltok, ble denne transporten et traume. 

En annen kritikk kan sies å ha blitt invendt mer generelt mot evakueringsmandatet Svenske Røde Kors handlet ut ifra. Fangene i Neuengamme risikerte å havne midt i kamphandlingene under krigens innspurt. Det hastet derfor å få skandinavene til Danmark. Men hva med de andre nasjonalitetene og gruppene som ble igjen i Neuengamme? Også de risikerte å havne midt i kamphandlingene. De gjenværende fangene i Neuengamme ble 3. mai 1945 lastet ombord i tre lasteskip i havnen i Lübeck. To av skipene ble senket etter at allierte styrker med en feiltakelse skjøt på dem. Tusenvis av mennesker døde. Dette kunne aktørene bak Bernadotte-aksjonen selvsagt ikke forutse. Flere har likevel satt spørsmålstegn ved prioriteringen av "ens egne" i tiden frem mot 20. april 1945, både i Neuengamme og i de øvrige fangestedene. 

De norske jødenes minimale representasjon i gruppen av evakuerte nordmenn har også blitt påpekt i ettertid. Kun tre av de 28 gjenlevende norske jødene som dro tilbake til Norge, ble evakuert under Bernadotte-aksjonen. Sent i 1944 begynte tyskerne evakueringen av dødsleiren Auschwitz. Evakueringen fant sted som såkalte dødsmarsjer til andre leirer. Fem av de norske jødene havnet i Buchenwald etter dødsmarsjen, men da Svenske Røde Kors kom til Buchenwald for å hente norske fanger og samle dem i Neuengamme, fikk ikke jødene bli med. Dette skjedde for eksempel med Julius Paltiel, som først kunne starte hjemreisen når amerikanske styrker frigjorde leiren. Det er uklart hva som var årsaken til denne beslutningen og, ikke minst, hvem som traff den. Det har i ettertid blitt pekt på flere forklaringer, blant annet at det manglet oversikt over hvor de overlevende norske jødene befant seg. En annen forklaring som har blitt pekt på, er at de norske jødene ikke lengre ble ansett som nordmenn fordi de hadde blitt fratatt det norske statsborgerskapet. De skal derfor ha blitt nedprioritert under evakueringen av norske fanger. 

 

Listen over relaterte personer er under utvikling og derfor ikke fullstendig.