Gunnar Eilifsen

Gunnar Eilifsen meldte seg inn i NS etter den tyske okkupasjonen, og var en periode politimester i Halden. Da han meldte seg ut av NS våren 1941, ble han degradert til fullmektig og sendt først til Hønefoss, deretter til Oslo politikammer i 1943.

Politipresident Bernhard Askvig beordret Eilifsen til å avgi fem av sine konstabler til Stapo. Konstablene skulle brukes til å arrestere tre jenter som ikke hadde møtt til Nasjonal Arbeidsinnsats, og når konstablene fikk vite dette, nektet de. Dette støttet Eilifsen, som ringte politipresidenten og sa han ikke kunne avgi tjenestemenn til slike oppdrag. For dette ble Eilifsen arrestert og ført til Bredtveit. 

Til tross for at det ikke fantes en lovhjemmel for det, ble Eilifsen, etter sterkt press fra Terboven, dømt til døden. Første gang Eilifsen ble stilt for retten, ble han frikjent fordi det ikke fantes hjemmel for straff i den norske straffeloven. Terboven krevde like fullt at Eilifsen skulle dømmes til døden av en norsk domstol. Etter en ny runde i retten ble Eilifsen dømt til døden. Den juridiske hjemmelen ble ordnet i ettertid ved at Quisling signerte en lov om bruk av militær straffelov overfor (blant annet) politiet, med tilbakevirkende kraft. Loven blir ofte omtalt som "Lex Eilifsen".

Gunnar Eilifsen ble henrettet 16. august 1943. Samme dato ble Aktion Polarkreis igangsatt.