Knut Engelhardt Haug

D/S Skytteren var et av de norske handelsskip som inngikk i gruppen "Kvarstadbåtene" som lå i svensk arrest i Gøteborg. Skytteren gikk ut fra Gøteborg 31. mars 1942 i et forsøk på flukt til Storbritannia, men skipet ble senket av eget mannskap utenfor Gøteborg 1. april 1942.

Følgende forteller Knut Haug om flukt i livbåt fra skipet og om påfølgende fangenskap i Nazi-Tyskland 1942-1945. Hentet fra bokverk "Vi gir oss ikke: Askim under okkupasjonen 1940-1945" av Einar Bjorvand, s. 219-220: "Det var issørpe i Skagerak og tungt å ro. Men vi kom så nær opp til land at vi kunne se husene, men isen hindret oss. Her inne på svensk område, passerte en svensk taubåt uten å foreta seg noe. For en skuffelse. Det ble tyskerne som tok oss. De tauet oss ut i internasjonalt farvann og erklærte oss som krigsfanger. Inne på svensk område kunne de ikke tillate seg det.

Tyskerne tok oss med til Danmark til en leir i Fredrikshavn. Vi så optimistisk på det, håpet at vi ville bli sluppet fri eller utvekslet med andre fanger. Så ble vi satt på toget, sydover til Tyskland. Der ventet tukthus og Nacht und Nebel. Den aller første tiden var ikke så aller verst, da var vi militære fanger. Senere ble vi forhørt og fikk dommer for "landsforræderi", selv fikk jeg 5 års straffearbeid i tukthus. Våre offiserer fikk opptil 10 år. Heldigvis for oss alle tok krigen slutt før denne tiden var omme. For mange var det det samme som dødsstraff.

I Sonnenburg, en leir vi kom til i juni 43, døde 35 før et halvår var gått. Jeg husker forresten godt den velkomsten vi 175 nordmenn fikk av den tyske "direktøren" da vi ankom leiren. Han trakk fram en utenlandsk fange og sparket ham nesten til døde foran øynene våre. Dette skulle være et eksempel på hva som kunne vente oss, hvis vi opponerte. Kombinasjonen dårlig mat/ sykdommer/ lange transporter var det som knekket de fleste. Selv klarte jeg meg, mange fikk tuberkulose eller febersykdommer som difteri og skarlagensfeber. [...]

Disse transportene var et kapitel for seg. Vi ble stappet i kuvogner, og måtte sove på skift, det var ikke plass til at alle kunne sitte. Transportene kunne foregå i dagevis. Vi fikk ikke slippe ut. Mat vanket det omtrent ikke. "Avtrede" var et hull i gulvet. Var du ikke syk når du startet på en slik transport, så ble du det.

Jeg klarte meg utrolig bra. Kanskje skyldtes det at jeg var sportsmann, hadde drevet med boksing, slik at jeg hadde trent meg opp til å tåle anstrengelser og påkjenninger. Men etter noen måneder hadde også jeg gått ned 30 kg. og veide 40.

Under slike omstendigheter ble det krevd av oss at vi skulle jobbe 12 timer om dagen. Matrasjonen besto av 2 skiver "brød" + en slags surkål. Meningen med denne minimale matrasjonen måtte jo være å sulte oss langsomt til døde, istedet for å skyte oss.

Etter å ha vært i leire i Kiel, Wilhelmshaven, Marlag und Milag Nord Lager, Stettin og Sonnenburg, kom jeg i desember 1944 til Sachsenhausen. På mange måter var det som å komme til et himmerike. Her var nordmenn, her var askiminger, her var kameratskap og omsorg. Og så fikk vi pakker. Jeg er glad for at jeg fikk oppleve det samholdet. Her traff jeg også overraskende på min bror John [Hilmar Haug].

Men jeg har også noen vonde og smertefulle minner fra dette stedet. Her ble jeg tatt ut til å teste sko. Hver dag måtte jeg gå opptil 50 km. i sko som enten var for store eller for små. Hver dag nye sko, for å pine oss mest mulig. Jeg mistet all hud på bena, men det var risikabelt å klage, det kunne medføre et skudd i kroppen, det var det nok av eksempler på. Lik støtte du på overalt. De andre fangene var heller ikke så nøye med å melde fra om dødsfall. Det ble en matrasjon til på deling. Døde fanger kunne derfor bli liggende i senger og under madrasser, rett og slett gjemt bort".

I april [1945] kom så "de hvite bussene" og hentet danske og norske krigsfanger, mange fra Askim. Etter å ha blitt restituert, bla. i Sverige, kom de tidligere krigsfangene med toget til Askim stasjon ettermiddagen 28. mai. Fangene ble møtt med den jubel de fortjente.