Læreraksjonen i 1942
Lærernes motreaksjon til nazifiseringen av skolevesenet var helt sentral for å kunne opprettholde en fri og demokratisk undervisning under okkupasjonen. 1100 mannlige lærere ble arrestert 20. mars 1942, og halvparten av disse ble sendt til Kirkenes for tvangsarbeid.
Skrevet av Thomas V.H. Hagen og Inger Fagerberg
Begrepet "læreraksjonen" kan referere både til aksjonen mot lærerne fra tysk og norsk side, men også til lærernes motaksjon mot nazifiseringsframstøtene. I litteraturen brukes en rekke andre betegnelser også, så som "lærerstriden", "lærerfronten", "skolestriden", "skolefronten" eller "skolekrisen".
Flere forsøk på å nazifisere undervisningen
Reichkommissar Josef Terboven forsøkte i 1941 å nazifisere lærerstanden gjennom en lojalitetserklæring. Å signere denne innebar i praksis at lærerne måtte indoktrinere skoleelevene i Nasjonal Samlings tankesett. Einar Høigård, lærer ved Katedralskolen i Oslo, formulerte et motsvar til erklæringen. I motsvaret, som i første omgang omfattet fire paroler, avviste Høigård blant annet lojalitetserklæringen. Norges lærere fulgte Høigårds eksempel, meldte seg ut av fagorganisasjonene og opprettet illegale lærerorganisasjoner.
I februar 1942 forsøkte Quisling igjen å nazifisere det norske skolevesenet. I tillegg til at undervisningen skulle følge retningslinjer i tråd med NS’ partiprogram, skulle lærerne melde seg inn i det NS-kontrollerte Norges lærersamband. Samtidig lanserte Quisling loven om Nasjonal Samlings Ungdomstjeneste. Dette var inngripende lover, og det ble 14. februar 1942 utarbeidet en parole hver enkelt lærer skulle sende inn som protest til Kirke- og undervisningsdepartementet, som markerte at de tok avstand fra NS’ ideologi. Lektorsøstrene Helga og Aasta Stene tok samtidig initiativ til en foreldreprotest. Et sted mellom 200 000 og 300 000 protester ble sendt til Departementet.
Nøyaktig hvor stor lærernes oppslutning til protesten var, er usikker. Det er estimert av 90 % av lærerstanden på 14 000 personer sendte inn protestparolen. I april 1942 var Lærersambandets medlemstall på omtrent 1100 lærere.
"Lovboka" var et illegalt hefte i lommeformat som ble distribuert hemmelig blant lærerne. Første setning i artikkel 1 lyder: "Ingen må ha noe med Norges Lærersamband å gjøre." I artikkel 2: "Alle forsøk på NS propaganda i skolen avvises ved at en unnlater å etterkomme eventuell ordre, uansett fra hvem ordren kommer." Fra artikkel 5: "Møter arrangert av NS myndighet er blokert." Og helt til slutt, fra artikkel 13: "Vær loyal mot Hjemmefronten."
Resultatet
NS’ nazifisering var en fiasko. Quisling truet med å sperre lærernes lønnsutbetalinger, og noen steder i landet ble dette også gjennomført. Til tross for at lærerne stod overfor en usikker økonomisk fremtid, hadde truslene begrenset effekt. I et forsøk på å unngå lærerstreik og å vinne tid, innførte Kirke- og undervisningsdepartementet i slutten av februar en måneds brenselsferie. Mange lærere fortsatte på tross av dette undervisningen.
20. mars 1942 ble deretter 1100 mannlige lærere arrestert. Med en samlet lærerstand på rundt 14 000 personer, medførte aksjonen at omtrent 8 % av Norges lærere havnet i arrest. Lærere over hele landet ble arrestert, og samlet på Grini, Jørstadmoen, Falstad og Sydspissen. Totalt 641 lærere ble sendt til Kirkens for tvangsarbeid. Kun lærerfanger som ble sendt til Grini og Jørstadmoen, ser ut til å ha blitt sendt videre til Kirkenes.
Fangene arbeidet mellom 8-12 timer hver dag, og bodde på brakke og i telt avhengig av hvor de var. Tiden i Kirkenes var preget av kaldt klima, fysisk arbeid og lite mat. Mange ble syke, og de mest alvorlige syke ble innlagt på sykehus eller sendt sørover. Olav Hole døde under en ulykke mens han drev med lossearbeid 6. mai 1942. Alfred Lunde ble alvorlig syk i løpet av tiden i fangenskap og hjemsendt 29. august 1942. Etter hjemkomsten ble han raskt innlagt på sykehus. Alfred Lunde døde 12. mai 1944.
Den illegale lærerorganisasjonen reagerte på arrestasjonene med å sende ut paroler med oppfordringer til å ikke overta de arresteres lærerstillinger. 25. april 1942 måtte Quisling og Kirke- og undervisningsdepartementet gi opp. Skoleverket tålte ikke det store lærerfraværet, og Lærersambandet ble erklært upolitisk. 147 av lærerne i Kirkenes godtok nå det upolitiske medlemskapet i Lærersambandet og kunne vende tilbake til sine stillinger. En medvirkende årsak var nok at de fryktet for sin helse ved å fortsette med tvangsarbeid.
De øvrige lærerne i Kirkenes nektet å samarbeide med Quisling og fortsatte tvangsarbeidet. Innen november 1942 var alle løslatt.