Operasjon Oleander

Under okkupasjonen av Norge utviklet det seg et stort motstandsnettverk på Fosenhalvøya. Nettverket, som var etablert på Ørlandet, Bjugn, Stjørna og Leksvik, samlet inn militære opplysninger, mottok våpenleveranser og hjalp rømte sovjetiske og jugoslaviske fanger med å flykte til Sverige. 

Moan-familien i Leksvika tok stadig vekk inn jødiske personer på flukt under okkupasjonen. På det meste huset de 12 jødiske flyktninger. De siste jødiske flyktningene de huset var Irene Klein og den fire år gamle datteren hennes Anne Rutt. Lensmannen i Leksvik visste at de fikk husly hos Moan-familien fordi de hadde daglig meldeplikt. Da lensmannen skulle arrestere Irene og datteren i desember 1942, var de to plutselig borte. 

Karl Adding på sporet av motstandsnettverket

Ryktet om at Irene Klein og datteren var forsvunnet spredte seg til SIPO-angiveren Karl Adding. Han hadde som barn feriert i nærheten av Leksvik. Adding la frem saken for Gestapo-sjef Gemmecke, som bekreftet at Klein aldri ble arrestert. Samtidig hadde Gestapo fått flere meldinger om jugoslaviske fanger som hadde rømt fra Ørlandet. De besluttet derfor at Adding skulle holde oppsyn med Moan-familien og Leksvik, med mål om å knytte til seg negative kontakter i flyktningsnettverket som sannsynligvis var der. 

Adding besøkte Leksvik med jevne mellomrom under dekke av å være leder av en motstandsorganisasjon. Ofte hadde han med seg det illegale bladet "Fritt Folk", som han delte ut. 21. mars 1943 ble kommandosoldatene og Leksvikguttene Arnfinn Grande og Kåre Nøstvold droppet over Storfjellet. De fant imidlertid ikke utstyret som også skulle droppes fra flyet, og måtte derfor avbryte etterretningsoppdraget og dra til Sverige. Dette fikk Adding nyss i, og ved å late som at han hadde mottatt meldinger fra Arnfinn og Kåre i Sverige fikk Adding lurt kommandosoldatenes kontakt i Leksvik, Jon Moan. Adding fikk viktig informasjon om motstandsnettverket gjennom negative kontakter, og deltok blant annet selv på losing av rømte fanger til Sverige.

Johan Moan blir tatt

5. februar 1944 begynte Johan Moan en 15 mil lang losing av en rømt sovjetisk fange og ung nordmann til Sverige. Den unge nordmannen var sannsynligvis i tysk tjeneste. 8. februar, omtrent én mil fra grensa, ble følget oppdaget og arrestert. De tre ble ført til Vollan fengsel, hvor Johan ble avhørt. Den unge nordmannen ble løslatt etter seks dager. 

25. mai 1944, etter å ha blitt overført til Falstad og tilbake til Vollan igjen, ble Moan ført til Rinnanbandens "Bandekloster" i Jonsvannsveien i Trondheim. Her ble Moan torturert til langt på natt. Under avhørene var det tydelig at tyskerne visste mye om motstandsaktiviteten på Fosen. Til tross for torturen klarte Moan likevel å rømme, og ble dermed den eneste som lyktes i å flykte fra Bandeklosteret. Fra Jonsvannsveien klarte han å ta seg til Tomset i Estenstadmarka, hvor onkelen og søskenbarna til Johan bodde. Her fikk han mat og hjelp til å ordne ly, slik at skadene fra torturen kunne lege.

Operasjonen iverksettes

26. mai, samme ettermiddag som Moan rømte, satte Gestapo igang Operasjon Oleander. Operasjonen var planlagt, men ble nå framskyndet for å unngå at Moan fikk varslet personene Rinnan hadde nevnt i avhør. 120 mann fra SS, ca. 50 fra SIPO og 8 fra Rinnanbanden ble fraktet til Brattørkaia og like over midnatt 27. mai 1944 kjørte tre båter i retning Fosenhalvøya. De tre båtene gikk i land på ulike steder, slik at razzian mot motstandsnettverket omfattet både Leksvik, Rissa, Stjørna, Bjugn, Ørland og Åfjord. 

Det nøyaktige antallet som ble arrestert under operasjonen, vites ikke. I tillegg til at personer mistenkt for flyktninghjelp ble arrestert, ble også familiemedlemmer arrestert som gisler dersom de mistenkte hadde rukket å flykte. Vi har registrert 125 personer som ble arrestert i forbindelse med saken. I tillegg til disse kan flere ha blitt arrestert i kortere perioder og i lokale fengsler, uten at vi har oversikt over disse personene. 

Minst fire personer døde som følge av operasjonen. Erling Waldemar Nielsen og Halvdan Gjelvold døde som følge av grov tortur. Henrik Theleman Solem ble også utsatt for grov tortur, og tok sitt eget liv i en celle på Misjonshotellet i Trondheim. Idar Ellingsen døde etter nesten ett år i fangenskap. 

Flere involvert i motstandsnettverket klarte å unnslippe arrestasjon. Trygve Venæs ble arrestert og tatt med opp på et fjell for å vise et skjulested. Trygve hoppet utenfor et stup, men overlevde og kom seg unna. Kona Margrethe ble derfor tatt som gissel. Kjæresteparet Jon Moan og Borghild Kruksve og broren Ludvik Kruksve klarte også å rømme. Etter flere måneder i skogen kom de seg til Sverige sammen med Johan Moan.