Nordmenn i fangenskap i Hongkong

Etter å ha kjempet med britiske styrker fra 8.-25. desember 1941 vant japanske styrker kontrollen over den britiske kronkolonien Hongkong.

Da den japanske okkupasjonen var et faktum ble majoriteten nordmenn bosatt i kolonien, i motsetning til briter, ikke internert i egne leire. I Hongkong bodde det et betydelig antall nordmenn i 1940-årene. Der var det bosatt norske forretningsfolk, sjøfolk, misjonærer og personer tilknyttet administrasjonen i kronkolonien, med familier. I Hongkong, med omland, var det bosatt rundt 90 norske statsborgere høsten 1941. 

Etter kapitulasjonen var også enkelte norske sjøfolk og kapteiner strandet i byen. Dette skyldtes at britiske havnemyndigheter hadde beordret senkningen i havnen av allierte skip, hvor flere var norske.   

Det var ikke før fire måneder etter okkupasjonen, den 17. april 1942, at om lag 70 nordmenn måtte møte frem på "kontoret for utenlandske saker" for å registrere seg. Der fikk de stemplet i passene sine at de tilhørte en fiendtlig nasjon. De fikk også beskjed om at den norske regjeringen i London hadde brutt med Japan på et diplomatisk nivå. 

Samtlige nordmenn skulle ifølge den japanske okkupasjonsmyndigheten interneres, selv om det kunne gjøres unntak hvis de ble internert i sine egne hjem.

En drastisk endring i måten nordmenn ble behandlet i Hongkong kom etter to nordmenn flyktet ut av kolonien til områder kontrollert av Republikken Kina den 19. februar 1943. Dette førte til at nordmenn måtte registrere seg på nytt 22. februar samme år. Nordmenn som var i fangenskap eller internerte omfattet fire gruppeinndelinger.

Nordmenn som hadde deltatt forsvaret av kronkolonien ble krigsfanger.

Nordmenn som var over 60 år kunne bo i sine hjem, under forutsetning av at boligene ikke allerede hadde blitt rekvirert. Sistnevnte gruppe kunne bevege seg fritt, men måtte selv finne en måte å livnære seg på.

En tredje gruppe var misjonærfamilier som bodde på det religiøse senteret Tao Fong Shan, øst i Hongkong. De måtte også livnære seg med egen kapital og arbeid.

Den fjerde gruppen var nordmenn som ble internert Stanley Internment Camp på Hongkong-øya.

Totalt befant 69 nordmenn seg utenfor Stanley-leiren i Hongkong. De var under streng oppsikt eller bevoktning av den japanske okkupasjonsmakten.

21 nordmenn ble internert i Stanley-leiren. De fleste av dem var tidligere mannskap på skip, men det fantes også en norsk familie med 2 foreldre og 4 barn. 

Under okkupasjonstiden levde alle nordmenn i Hongkong på et eksistensminimum, når det gjaldt tilgang til mat. I noen grad kunne Røde Kors tilby hjelp når det gjaldt matforsendelser. 

En annen aktør som spilte en viktig rolle når det gjaldt å finne praktiske løsninger til gode for nordmenn i Hongkong var Karsten Larsen, forretningsmann og honorærkonsul for Danmark i kronkolonien og tidligere norsk konsul. Han var formann for en komité som bisto nordmenn i Hongkong økonomisk og velferdsmessig. I komiteen var også John Stenersen. Larsen gjorde en spesielt viktig innsats for å hjelpe nordmenn som var krigsfanger. 

Prestene Johann Nielsen (Sjømannkirken), Gerhard Meidell Reichelt og Notto Normann Thelle utøvde kirkelige handlinger som inkluderte hele befolkningen i kolonien, uansett nasjonalitet.

Norske krigsfanger i Hongkong

Rundt 14 500 mann av flere nasjonaliteter (fra blant annet India, Canada og Kina) deltok i forsvaret av Hongkong mot en japansk invasjon. Da kampene var over var rundt 2100 drept eller savnet og 2300 såret.

10 000 krigsfanger ble sendt til leirer lokalt i Hongkong, men også til fangeleirer i Osaka, Fukuoka og Yokohama i Japan.

Kristian Ottosen nevner i boka Ingen nåde. Historien om nordmenn i japansk fangenskap (1996) at ni nordmenn deltok i forsvaret av Hongkong. De var medlemmer av Hong Kong Volunteer Defence Corps (HKVDC) hvor de opererte kanoner eller assisterte med ildledning. De ni var Sverre O. Berg, Alfred Fløisand, Johan Ø. Johnsen, Birger Næss, Lars Henrik Andreas Ongstad, Ragnvald Reiertsen, Kåre Juel Semmelmann og Niels Weneck Smeby. Én nordmann døde under kampene: Alfred Fløisand.

Kaptein Jørgen Jørgensen, 2. maskinist Per Gøsta Nyberg og maskinist Olaf Daniel Pedersen, som befant seg på skipet Halldor, eid av Bruusgaard, Kiøsterud & Co ble drept 16. desember 1941 da skipet ble beskutt av kanoner under kampene i Hongkong. Etter beskytingen ble skipet kapret av japanske styrker. Fire nordmenn som var del av mannskapet havnet i japansk fangenskap, hvor én av dem døde.

Enkelte norske skipsoffiserer meldte seg til frivilig tjeneste hos den britiske marinen og også norske kvinner var i frivillig tjeneste på feltsykehus. 

Etter den britiske kapitulasjonen ble Berg, Johnsen, Ongstad, Semmelmann og Smeby krigsfanger i leiren Sham Shui Po i Kowloon. Dette var en tidligere britisk militærleir. Før fangene ankom leiren hadde den blitt ribbet av kinesiske plyndrere, og det stod da bare murvegger og tak igjen.

75 fanger måtte i leiren bo i en brakke beregnet på 24 personer.

Kosten var svært begrenset i leiren, fangene mottok kun en liten porsjon med grønnsaker og en bolle med ris. De fikk også en liten kjøttrasjon to ganger i uka.

Fangene ble hyppig utsatt for sykdommer som beriberi, pelagra, dysenteri og difteri.  Det fantes britiske leger i et eget leirsykehus, men ingen medisiner. Ifølge Ottosen var forholdene i leirsykehusene verre enn i brakkene, da det kun var 30 cm. mellom sengene i sykehusbrakka. 

Mange av fangene døde av dysenteri. Det brøt også ut en difteriepidemi. Denne situasjonen førte til at det var begravelser i leiren hver dag. 

Fangene ble tvunget til å gjøre hardt fysisk arbeid, selv om de var underernærte, fra 7.30 til 18.00 hver dag.

Hvis fangene ble tatt i rømningsforsøk eller var i besittelse av en radio, ble dette straffet med henrettelse. Mistanke om medvirkning til til flukt eller fluktforsøk ble straffet med slag og spark, det samme gjaldt tyveri fra militære lagre.

Mot utgangen av 1942 ble forholdene i leiren bedret. Fangene kunne da sove én time ekstra og fikk én dag fri etter fire dagers arbeid. Det kom da samtidig inn pakker til privatpersoner og fellesforsyninger fra Røde Kors med mel, hermetikk og medisiner. En pakke fra Røde Kors kunne bestå av 11 bokser med hermetikk, én plate sjokolade og ett såpestykke.

Det ble også sendt inn pakker fra privatpersoner i byen, som ble levert like utenfor leirområdet.

Det ble anslått at den japanske leirledelsen stjal eller beslagla en tredjedel eller halvparten av pakkene som ble sendt til fangene.

Matforsendelsene bedret kosten til fangene betraktelig. Med tilgang til mel kunne de bake eget brød. Fangene hadde også en egen kjøkkenhage, hvor frø ble levert fra Røde Kors. Fra sommeren 1945 fikk imidlertid fangene mindre mat enn før, noe som ga dem mindre krefter. De kunne da ikke jobbe like mye som tidligere.

Under fangenskapet organiserte fangene et eget kulturtilbud, hvor de hadde et eget orkester og de fremførte teaterstykker. Fangene hadde i tillegg en egen samling bøker som alle hadde tilgang til. 

Ingen av fangene hadde kontakt med Norge i det første året med fangenskap. Først i 1943 fikk de tillatelse til å skrive postkort som kunne inneholde 25 ord, organisert av Røde Kors. Innkommende og utgående post ble sensurert, og den hopet seg ofte opp og ble liggende. 

Nordmenn internert på Tao Fong Shan

Misjonsstasjonen Tao Fong Shan befant seg på en årsrygg i Shatin-dalen, 14 kilometer nord for sentrum av Hongkong. Den ble bygget etter initiativ fra presten Karl Ludvig Reichelt som i 1926 stiftet Den nordiske kristne buddhistmisjonen. For å drifte stasjonen samarbeidet Reichelt nært med sin sønn Gerhard Meidell Reichelt og teologen Notto Normann Thelle. Gerhard hadde én kone og to sønner mens Thelle hadde én kone og fire barn, som alle bodde på misjonsstasjonen under krigen.

Tao Fong Shan lå midt i ildlinjen mellom den japanske invasjonsstyrken og Hongkongs forsvarere, noe som førte til mange granatnedslag i desember 1941.

Da området ble oppfattet som utrygt ble de seks barna, mødrene og en bestemor fra Thelle- og Reichelt-familiene evakuert til huset til den norske sjømannspresten Johan Nielsen. Mennene i familiene ble igjen på Tao Fong Shan.

De ble deretter flyttet til Church Guest House, på Hongkongøya, sør i kronkolonien. Huset ble brukt som en førstehjelpsstasjon for de siste styrkene som forsvarte Hongkong. Der ble Thelle- og Reichelt-familiene tatt til fange av japanske styrker.

Karl-Ludvig Reichelt, som var sju år, var ifølge Kristian Ottosen vitne til voldtekt, halshugging og nedskytinger da japanske styrker kom. Han skal da ha sett med egne øyne 20 lik rundt Church Guest House. Etter disse dramatiske hendelsene skal Arnhild Gilhuus Reichelt, hans mor, ha avtalt med med japanske offiserer at Reichelt-familien kunne gå til fots tilbake til Tao Fong Shan. Der skulle de bli internert, på eget ansvar.

Thelle-familien fulgte etter dem noen uker senere, sammen med maskinmester Daniel Kornelius Severin Danielsen.

Da japanske styrker nådde frem til stasjonen ble Karl Ludvig Reichelt, truet med bajonetter og de forlangte å vite om han skjulte britiske soldater.

50 mennesker bodde på misjonsstasjonen i krigsårene, som inkluderte misjonærer, kinesiske buddhister og den kinesiske staben.

Da soldatene ble forklart hvilket arbeid som ble gjort på stasjonen, senket de geværene og foretok en ordinær husundersøkelse. Etterpå kom menige japanske soldater tilbake i flere runder og stjal innbo fra stasjonen og fra Thelle-familiens hus. Det tok også bilen som tilhørte stasjonen.  

Stasjonen på Tao Fong Shan ble holdt i drift ved hjelp av noe pengstøtte fra Sverige og donasjoner fra en privatperson, skipskapteinen Haakon Odin Berg Sareussen, og ved salg av eiendeler misjonsfamiliene hadde igjen etter den japanske plyndringen av husene på eiendommen. De holdt også husdyr som høns, griser, kaniner og geiter, og de dyrket ris.

Både Anna Kristina Dorothea Reichelt (kona til Karl Ludvig Reichelt), Arnhild Gilhuss Reichelt og Rannfried Thelle var hjørnesteiner når det gjaldt det praktiske arbeidet for å holde misjonsstasjonen i drift. 

Både nordmenn og kinesere fikk samme type rasjoner på stasjonen, det ble aldri gjort noen forskjell på grunn av nasjonalitet. 

Sareussen hadde adgang til en radio hvor han kunne motta nyheter fra BBC, og med den kunne han holde andre på stasjonen informert om krigens gang. 

På Tao Fong Shan ble det holdt gudstjenester i en egen kirke hvor både nordmenn og den øvrige befolkningen deltok. 

Beboerne på misjonsstasjonen var under konstant overvåkning da en avdeling av det japanske hemmelige politiet, Kempeitai, hadde et kontor i oppkjørelsen like ved.

Under krigsårene ble beboere på misjonsstasjonen rammet av dysenteri og malaria. De fikk behandling på både franske og engelske sykehus i byen, selv om helsevesenets behandlingstilbud var sterkt redusert, på grunn av medisinmangel. 

Til tider kunne beboere på Tao Fong Shan være vitne til dramatiske hendelser i området.

Kinesiske motstandsmenn, smuglere og kriminelle ble henrettet av japanske styrker i skråningene like ved misjonsstasjonen.

Mot slutten av krigen brukte store formasjoner med amerikanske bombefly Shatin-dalen som ly mot japansk luftvern slik at de kunne komme nær bombemål i Hongkong. Disse lavtflygende formasjonene var godt synlige fra misjonsstasjonen.  

Nordmenn som forlot Hong Kong

Noen nordmenn bosatt i Hongkong klarte å komme seg bort fra kolonien. En familie som via mange omveier fant en måte å reise bort var familien Salvesen. Ved krigsutbruddet bodde Birgit Salvesen, og hennes barn Christen og Inger-Johanne Salvesen, i et boligområde kalt Felix Villas , på vestsiden av Hongkongøya, ved Mount Davis. Der hadde de utsikt ned til East Lamma Channel i sør. I nabolaget var det bosatt flere andre norske familier med fedre som var skipskapteiner eller nordmenn som var jobbet innen skipsfart. Blant dem var Laura ("Lølla") Bang og hennes datter Vera Bang.

Under den japanske invasjonen av Hong Kong ble britiske festningsverk på Mount Davis angrepet, noe som gjorde området utrygt. Ifølge Ottosen var Christen Salvesen vitne til at japanske fly bombet festningsverkene. Av en slik grunn flyktet Salvesen familien til et annet boligområde i Hong Kong, kalt The Peak, som var et fjell på Hongkongøya. Der ble de midlertidig innkvartert hos kaptein Gustav Svane, inspektør i Wallem-rederiet. Senere ble de evakuert til et hus eid av den persiske skipsrederen Haj Mohammad Nemazee.

I mars/april 1942 dro familien Salvesen med båt til Macao, sammen med sju andre nordmenn: Gustav Svane, Laura og Vera Bang og skipsreder Reidar Johannesesen, med kone og to barn. Fra Macao reiste de videre til Guangzhou, hvor familien Salvesen bodde på øya Shamian. Familien Johannessen og Gustav Svane ble smuglet videre vestover til Chongqing, som var den nye, midlertidige hovedstaden til Republikken Kina. 

Familien Salvesen fikk til sist tillatelse til å bli med passasjerer på repatrieringsskipet Tatuta Maru i juni 1942. Dette skipet tok med seg norske passasjerer i både Tokyo, Shanghai og Hongkong. Skipet seilte deretter videre til Saigon og Singapore. 28. august 1942 ankom skipet havnebyen Maputo, i dagens Mosambik.

Fru Salvesen og barna dro deretter til havnebyen Durban i Sør-Afrika. Der la hun igjen en beskjed til sin mann, Christen Jørgensen Salvesen, via byens havnemyndigheter. Ektemannen var kaptein på skipet Daviken, som befant seg på et ukjent sted. I tilfelle han skulle ankomme byen ga hun han beskjed om han skulle vite at de befant seg i Durban. 

To måneder senere dukket skipet opp, etter å ha seilt fra Myanmar, like før landet ble invadert av japanske styrker, via India til Sør-Afrika. Etter å ha blitt gjenforent seilte familien sammen videre til USA med skipet Daviken via Cape Town og Recife i Brasil, videre til Trinidad og hvor de til sist ankom New York. Dette var en risikabel ferd, da tyske ubåter var aktive i Sør-Atlanterhavet.

Det fantes også de som flyktet fra Hong Kong på en svært risikabel måte. En av dem var Ragnar Brodersen. Da Hongkong ble invadert var han privatsjåfør for en engelsk sambandskaptein i det britiske forsvaret. Da forsvarsstyrkene kapitulerte ble han først internert sammen med britiske offiserer. Etter dette var han sivilt internert, med full bevegelsesfrihet, i perioden før Norge brøt de diplomatiske forbindelsene med Japan. I 14 måneder var han underernært og opplevde å bli utsatt for vold og trakassering fra japanske soldater på gaten. 

I februar 1943 kom han i kontakt med den kinesiske motstandsbevegelsen som hjalp han, Halfdan Kvamsø og en russisk radioingeniør med å flykte fra japanskkontrollerte områder.  Flukten varte i 2-3 måneder. Mot slutten kom de til byen Guilin i provisen Guanxi, ved grensen til Vietnam. Der hadde den britiske hæren opprettet et mottak for flyktninger, hvor de oppholdt seg i seks uker i påvente av å få godkjent visumsøknad til India. Til sist kom de frem til Kungming i Yunnan-provinsen i Kina. Der opplevde de at flyplassen de var på ble bombet av japanske bombefly. Men da dette var over ble de fraktet med fly over Himalaya til Calcutta i India. Brodersen ble boende i India i tre år. De første to årene arbeidet han for Nortraship i Bombay og Calcutta. Under oppholdet ble han godt kjent med det indiske samfunnet og traff blant andre Mahatma Gandi.  

Behandling av statsborgere fra ikke-nøytrale land

Sivile personer i byen som var av europeisk eller ikke-kinesisk opprinnelse ble stilt overfor en høyst usikker situasjon i ukene og månedene som fulgte etter den japanske okkupasjonen av Hongkong. Dette skyldtes at okkupasjonsmakten la sterke begrensninger på deres bevegelsesfrihet og muligheten for å sikre egen velferd. Byen var også preget av en høy grad av usikkerhet og til tider lovløshet.

Situasjonen for mange endret seg imidlertid den 5. januar 1942 da utenlandske borgere som ikke var tilknyttet en nøytral stat eller aksemaktene ble innkalt til registrering på Parade Ground sentralt i bydelen Victoria på Hongkongøya. Etter registreringen måtte mange av dem tilbringe et par uker i kummerlige forhold i overbefolkede rom på hoteller i sentrum av byen i påvente av å bli sendt til en interneringsleir. Men det var også en hel del utenlandske statsborgere som kunne forbli i sine boliger i ulike deler av byen, i påvente av å bli internert.

Stanley Internment Camp

Den 20. og 21. januar ble britiske, amerikanske, nederlandske og belgiske statsborgerne transportert med båt til Stanley Internment Camp. Den befant seg på en smal halvøy på Hongkongøya sørøst i kronkolonien. Der kunne utenlandske statsborgerne isoleres fra resten av Hongkong. På halvøya hadde det tidligere vært et fort, en høyskole og et fengsel. Like i nærheten lå også en landsby.

Etter tunge kamphandlinger på halvøya var byggene på området forlatt og kunne tas i bruk til interneringsformål. Men først måtte byggene ryddes. Oppryddingslag med fanger, som kom i forkant av hovedgruppen med internerte, oppdaget flere steder lik i de raserte lokalene.

Adgang til og fra halvøya, og kontakt med resten av byen, kunne lett kontrolleres. Omgivelsene var fra et naturperspektiv relativt idyllisk. Halvøya lå mellom to bukter, hvor det var god plass til utendørsaktiviteter. Men det fantes også ulemper, som kalde vintervinder og sterk hete om sommeren.

I februar 1942 befant det seg rundt 3000 internerte i leiren. Blant disse var 2400 briter, 300 amerikanere og 60 nederlendere. I leiren var 1300 menn, 1000 var kvinner og det var også 400 barn. Fra juni 1942 sank antallet amerikanere i leiren til 20 da de aller fleste av dem ble repatriert som del av en utvekslingsavtale med Japan.

Historikeren Geoffrey Charles Emerson intervjet fra 1970 til 1972 tidligere internerte i Stanley-leiren og skrev en doktoravhandling om leiren. Ifølge Emerson var Stanley Internment Camp en av "de bedre" fangeleirene i Sørøst-Asia under japansk ledelse, under 2. verdenskrig. Han underbygger sitt synspunkt med følgende momenter:

I Ieiren ble det servert mat hver dag, det fantes kompetent medisinsk personell, den ble driftet og ledet hovedsakelig av de internerte, familier forble intakte, det var ingen kjønnsseparering, samt at barna var en del av leiren. 

Emerson påpeker også at leiren, som var på mange måter et samfunn i miniatyr, befant seg i "en relativt normal situasjon" da det fantes skoleklasser og kulturtilbud, samt at gudstjenester, bryllup og begravelser ble holdt.  Barn ble født og de internerte kunne også velge sine egne representanter. De internerte kunne til og med svømme ved den lokale stranden om de ønsket det, riktignok under bevoktning. Det må riktignok legges til at fra 1944 ble fangene etter hvert så avkreftet på grunn av underernæring at de ikke ønsket å bruke stranden. 

Men det var også en del urovekkende utviklingstrekk i leiren på grunn av overbefolkning. Mangelen på rom og boliger var akutt, noe som førte til at de internerte bodde svært trangt. Emerson påpeker at tretti eller flere mennesker kunne dele en bungalow eller leilighet i leiren som egentlig var beregnet på en familie på fire eller færre.

Mange av de internerte hadde også en svak helsetilstand på grunn av underernæring, som skyldtes manglende matforsyninger.

På et overordnet plan var de internerte underlagt en streng leirdisiplin som kunne få utslag i drastiske represalier rettet mot de internerte. I noen tilfeller ble internerte idømt fengselsdommer eller de ble henrettet.

De internerte ble 16. januar 1945 rammet av en dramatisk hendelse da 14 personer døde da et amerikansk bombefly gjennomførte en feilbombing som rammet en av bungalowene i leiren.

Fra den japanske leirledelsen kom deretter et krav til de internerte om at de skulle skrive et protestbrev til myndighetene i landet de kom fra. Slike brev ble skrevet, ment det er ukjent om de noen gang ble sendt, ifølge Emerson.  

15. august ble en tale av den japanske keiseren kringkastet hvor han gjorde det kjent at han aksepterte kravet om betingelsesløs overgivelse som var formulert i Potsdam-erklæringen av 26. juli 1945. Dagen etter ble det offentliggjort en proklamasjon i leiren der det ble slått fast at det japanske leirregimet var i ferd med å avvikles. De internerte ble oppfordret til å forholde seg rolige og ikke foreta provokative handlinger. Leiradministrasjonen skulle fortsette som før, inntil videre.

I ukene som fulgte skjedde de en rekke endringer. Vaktene fra Taiwan ble merkbart mye mer vennlige mot de internerte og kostholdet ble vesentlig forbedret. I løpet denne tiden brente den japanske leirledelsen sine arkiver mens britiske politimenn tok på seg sine gamle uniformer og begynte å patruljere i leiren. 

19. august ankom de første bussene med sivile fra Hongkong. 20. august kom flere busser, da med krigsfanger fra Kowloon. Ti dager senere, den 30. august, ankom den britiske flåten Hongkong. Da tok den britiske marinen over kontrollen over leiren. En midlertidig britisk regjering, med militær administrasjon, ble også etablert i Hong Kong, som varte frem til 1. mai 1946. På den første dagen av frigjøringen av kronkolonien ble det britiske flagget heist i Stanley-leiren, fulgt like etter av andre nasjonaliteter som heiste sine flagg, også det norske. 

Under britisk ledelse kunne mange av de internerte fritt besøke Hong Kong. De som hadde for dårlig helse ble igjen i leiren og ventet på å bli repatriert, direkte fra leiren.

Repatriering

De aller fleste amerikanerne i Stanley-leiren ble repatriert med skipet Asama Maru som ankom Hongkong i juni 1942, som hadde med seg 432 personer fra 12 nasjoner om bord. 

Skipet seilte videre 29. juni, først til Saigon i Vietnam for å hente flere passasjerer. Der ble det møtt av det italienske skipet Conte Verde som hadde med seg passasjerer fra Shanghai. De to skipene satte deretter kurs til havnebyen Maputo i Mosambik, Øst-Afrika, hvor det ankom 22. juli 1942. Der skjedde det en utveksling hvor japanske og thailandske passasjerer ble overført til Asama Maru og Conte Verde som seilte tilbake østover. De europeiske passasjerene ble overført til det svenske skipet Gripsholm som seilte til New York.

Styre og administrasjon

Fra januar 1942 frem til januar 1944 var Stanley-leiren underlagt det japanske utenriksdepartementet, som var representert med en sivil administrator med kontorer i Hongkong. Etter januar 1944 ble leiren underlagt den japanske hæren. Den offisielle betegnelsen på leiren endret seg da fra "sivil interneringsleir" til en "militær interneringsleir". Det må likevel understrekes at alle beslutninger som angikk leiren måtte godkjennes av en militær guvernør under hele okkupasjonsperioden. 

Ifølge Emerson skulle det ha blitt utformet et regelverk for å administrere leiren, men disse ble antagelig "glemt", hvis det i det hele tatt var ment å ta reglene i bruk, påpeker han. 

I Stanley-leiren hadde de internerte en viss grad av selvstyre ved at de selv tok ansvar for den daglige driften av leiren. Dette skyldtes at den japanske okkupasjonsmakten ikke hadde tilstrekkelig med mannskap til å gjøre dette selv. Den daglige driften ble da i hovedsak ivaretatt av britiskledete hovedråd, med valgte representanter, som igjen utnevnte et stort antall underkomiteer. Representanter for de internerte kom fra tre distrikter: St. Stephen's College, The Indian Quarters og The Warder's Quarters. Gjennomsnittsbefolkningen i hvert av distriktene var 850 internerte.

Viktige hovedspørsmål disse komiteene arbeidet med var innkvartering og tilgang til mat, men også hjemsendelse, hygiene, brensel og leirdisiplin. Slike komiteer kunne også samle inn penger eller handle med varer i leiren, eller svartebørsen, for å tilføre leiren sårt tiltrengte forsyninger. 

På øverste nivå samarbeidet hovedrådet med Franklin Gimson, som før den japanske okkupasjonen var kolonisekretær for kronkolonien Hongkong, underlagt guvernør Mark Yong, som hadde blitt deportert. Gimson hadde på sin side ansvaret for direkte kommunikasjon og forhandlinger med den japanske leirledelsen, på vegne av alle de internerte i Stanley-leiren. 

I de 3,5 årene da Stanley-leiren var operativ var det kontinuerlig store samarbeidsproblemer mellom de internertes representanter og den japanske leirledelsen. Fra japansk side ble det tatt beslag i store mengder forsyninger med mat i nærområdet og hva som ble importert av mat. Behovene som de internerte hadde når det gjaldt mat, medisiner og andre varer ble ikke prioritert i en slik situasjon, og leiren stod derfor i en konstant mangelsituasjon, noe som forårsaket store gnisninger mellom de to partene.

Gimson og de valgte representantene ble lagt under sterkt press om å oppnå gode forhandlingsresultater. Sistnevnte stod imidlertid i en svak posisjon overfor den japanske okkupasjonsmakten, og de hadde begrenset med handlingsrom. Da ønskede resultatene uteble førte dette til en hyppig utskifting av valgte representanter, uten at dette endret nevneverdig på vilkårene de internerte var underlagt. Til sist ble det begrensede selvstyret opphevet da leiren kom under direkte militært styre i 1944, og både valgte råd og komiteer ble forbudt.

Røde Kors

Selv om Japan hadde vært en aktiv støttespiller til Røde Kors i mellomkrigstiden endret dette forholdet seg på drastiske måter da et militærregime tok over makten i landet i 1936. Et avgjørende punkt for Japans relasjon til Røde Kors ble da at landet hadde signert Genève-konvensjonen av 1929, men ikke ratifisert den. Offisielt lovet japanske myndigheter at konvensjonen likevel skulle overholdes. 

Japanske myndigheter stolte ikke på at Røde Kors var en nøytral og selvstendig aktør. Det var også en utbredt oppfatning fra japansk side at det ble oppfattet som en skam å la seg ta til fange, og at en person som overga seg antagelig ikke fortjente en god behandling.

Ifølge Emerson betød dette i praksis at japanske militære myndigheter behandlet både krigsfanger og andre slike de fant for godt. Et drastisk utslag kom til syne under invasjonen av Hongkong da den japanske hæren var ansvarlig for drap på både Røde Kors-medarbeidere, leger, sykepleiere og ambulansepersonell.

Da Hongkong kom under japansk okkupasjon stabiliserte likevel relasjonen til Røde Kors seg i den grad at en Røde Kors delegat ble uoffisielt anerkjent av japanske myndigheter. Det samme gjorde de overfor Røde Kors' delegater i Japan og Shanghai. I Bangkok, Singapore, Manila, Borneo og Nederlandsk Øst-India (dagens Indonesia) ble Røde Kors representert gjennom delegater som ikke var anerkjent på noen måte, noe som utgjorde en langt mer utfordrende forhandlingsposisjon.

I Hong Kong var Røde Kors representert gjennom den sveitsiske representanten Rudolph Zindel. På tross av at han var prisgitt autoriteten til den japanske okkupasjonsmakten klarte han ved flere anledninger å organisere hjelpesendinger til Stanley-leiren i form av medisiner eller mat. Zindel hadde kun tillatelse til å ha begrenset kontakt med de internerte i noen deler av leiren. Da kunne han ta med meldinger fra krigsfanger som satt i leirer i Kowloon.

Noen ganger kunne Zindel tre støttende til når det gjaldt konkrete velferdsprosjekter, som da han sørget for at det ble kjøpt inn høner til en hønsegård i Stanley-leiren. Der ble det produsert 70 egg i uka som ble gitt til leirsykehuset, Tweed Bay Hospital.

I tillegg sendte den britiske regjeringen pengestøtte til de internerte i leiren i form av 10.000 britiske pund hver måned, via Røde Kors. Men denne pengehjelpen hadde sin begrensninger da pengeverdien ofte ble avkortet på grunn av inflasjon. Japanerne var dessuten hele tiden på vakt mot alle ytringer og handlinger som kunne oppfattes som kritikk av dem selv. Zindel kunne derfor ikke rapportere noe kritikkverdig om behandlingen av de internerte, heller ikke om den hvilken begrenset kjøpsverdi den britiske pengestøtten hadde.  

Zindel hadde i det store og det hele store vansker med å forhandle med japanske myndigheter i Hongkong, og det var ikke til hjelp for ham at han hele tiden ble mistenkt for å være spion. Ifølge Emerson fremstod han midt i denne situasjonen likevel ikke som underdanig og kunne heller ikke påvirkes gjennom trusler. 

Helse og kosthold

I leiren fikk de internerte to måltider per dag. Det bestod av ris, med noen skjeer med stuing laget av kjøtt, fisk eller grønnsaker som var tilgjengelig i leiren. Kvaliteten på maten var ofte lav og mengden mat de internerte fikk var liten. Den japanske leirledelsen var ansvarlig for å skaffe til veie mat til de internerte, som ofte var utilstrekkelig.

Men de internerte hadde også muligheter for å få forsyninger fra andre hold. De kunne få forsendelser fra Røde Kors, nødhjelp fra repatrieringsskip som ankret i Hongkong eller pakker fra venner og kontakter i Hong Kong. De organiserte også salg av matvarer fra leirkantinen som ga inntekter til egne innkjøp via spesialkomiteer, samt at mat var tilgjengelig fra svartebørsmarket og den ble også dyrket i kjøkken- og kolonihager i leiren. Det må ellers legges til at kun 10 prosent av de internerte mottok pakker utenfra.

Måltidene til de internerte var forsåvidt i tråd med Genève-konvensjonen hvor det legges til grunn at krigsfanger skal få matporsjoner som tilsvarer hva lokale soldater mottar. Men i leiren førte dette til en betydelige helseproblemer da japanske soldater generelt tålte å spise en svært begrenset mengde mat, sammenliknet med de som var vant med europeisk kosthold.

Det var ingen som døde av sult i leiren, men det var en rekke internerte som døde av sykdommer knyttet til underernæring, særlig blant de eldre. Emerson henviser til medisinske rapporter som viste at i 1942 inntok de internerte 2000 kalorier og 35 gram protein hver dag. Dette sank til 1400 kalorier og 34,5 gram protein per dag tidlig i 1943. Folkeforbundet anbefalte en minimumsstandard på 2400 kalorier per dag.

De fleste av de internerte tapte vekt jevnlig. Fra juli 1942 til juli 1944 mistet kvinnene i leiren 17, 9 prosent av kroppsvekten mens mennene tapte 26 prosent. Matsituasjonen bedret seg vesentlig først mot slutten av krigen, i august 1945, da den japanske leirledelsen forberedte seg på å overlate kontrollen over leiren til britisk kommando.

Ifølge Emerson hadde barna det noe bedre i leiren ernæringsmessig. Unge barn var godt likt blant japanske fangevoktere og leirledelsen, noe som førte til at de tillot at det ble sendt melk inn i leiren betalt av Røde Kors.

Leiren hadde et et eget sykehus, kalt Tweed Bay Hospital, med et eget sanatorium, som tok imot 90 til 150 pasienter i måneden. På sykehuset fantes det i liten grad medisinsk utstyr og få medisiner. Men i leiren var det 40 leger og 140 sykepleiere som gjorde en stor innsats både på sykehuset og på mindre klinikker for å bedre de internertes helsetilstand. Dette medisinske personellet ble stilt overfor store utfordringer som de i mange tilfeller mestret med en høy grad av oppfinnsomhet og utholdenhet. En viktig indikator på dette er ifølge Emerson at det var relativt få dødsfall i leiren. 120 av rundt 3000 internerte døde på grunn av dårlig helse. Det skjedde også 46 fødsler i leiren, hvor 22 skjedde som følge av svangerskap som var planlagt før krigen.

I begynnelsen var sykehuset tilstrekkelig forsynt, da leger og medisinsk ansatte fra ulike sykehus, samt privatpraktiserende hadde tatt med seg mye utstyr og medisiner i leiren. Men dette forrådet tok raskt slutt da den japanske leirledelsen ikke prioriterte å bistå sykehuset i leiren. Det kom riktignok inn noen for forsendelser fra Hong Kong og fra Røde Kors. Mot slutten av krigen ble forsyningssituasjonen ekstra ustabil da skipstrafikken ble uforutsigbar eller delvis opphørte på grunn av sjøkrig.

Utbredte sykdommer i leiren var dysenteri, diaré, flekktyfus, tuberkulose, tyfoidfeber, malaria og ulike ernæringsrelaterte sykdommer. Diaré og dysenteri var spesielt utbredt de første ukene, men tilfellene ble færre ettersom de internerte justerte seg til det nye kostholdet. 

Malaria var en hovedtrussel helsemessig da det fantes mange områder rundt leiren som var yngleplasser for mygg. For å motvirke dette ble det ofte sendt ut arbeidslag, også utenfor leiren, som utførte gravearbeid som skulle forhindre oppbygging av slike yngleplasser.

Vitaminmangel var også utbredt i leiren, og 80 prosent av de internerte oppsøkte klinikker for å få botemidler.

Undervisningstilbud

Blant de internerte fantes det mange lærere og administratorer med bakgrunn fra utdanningsdepartementet i kronkolonien, Universitetet i Hongkong og fra grunnskoler, ungdomskoler og videregående.

Fra april 1942 ble det opprettet et felles skoletilbud som omfattet alle nasjonaliteter i leiren. Da fikk alle barn i skolealder, også tenåringer og unge som var gamle nok til å gå på universitet- og høyskole et undervisningstilbud i leiren. Hovedddelen av undervisningen foregikk i en forsamlingslokale på St. Stephen's College, men noe undervisning skjedde også på det som tidligere var Prison Officer's Club. 

Undervisningen ble noe begrenset på grunn mangel på bøker, samt papir og skrivesaker. Dette førte til at elever ble utfordret til å bruke hukommelsen i en sterkere grad enn de ellers ville ha gjort.  

For mange barn og unge var skoletilbudet kjærkomment da de kunne unnslippe trangbodde boliger hjemme, samt at de hadde begrensede lekearealer andre steder i leiren da mange av parkene ble omformet til kjøkkenhager. Fangenskapet utgjorde imidlertid en stor påkjenning for barn og unge, noe som også påvirket deres undervisningssituasjon. Mange av barna led av sjokkreaksjoner og angst på grunn av kampene i Hongkong i 1941. Slike reaksjoner dempet seg noe etter hvert, men vendte tilbake da allierte fly gjennomførte luftangrep over Hong Kong mot slutten av krigen.

Barna ble, ifølge Emerson, påvirket av en generell atmosfære preget av angst, irritasjon og noen ganger depresjon.  De var ofte sultne og hadde problemer med å konsentrere seg. Emerson konkluderer med at barna ofte ble trassige eller tilbakeholdne i en slik situasjon. Men han legger til at en positiv virkning av oppholdet i Stanley-leiren kunne være at de ble mer oppmerksomme overfor sin neste etter å ha levd med store prøvelser. 

En rapport fra utdanningsdepartementet i Hongkong fra 1948 konkluderte med at tenåringer som hadde vært barn i leiren lå utdanningsmessig 1-3 år tilbake bak jevnaldrende som ikke hadde vært i fangenskap. Det ble understreket at de i særlig grad hadde manglende grunnleggende kunnskaper om vitenskap, historie og geografi. 

Kulturell frihet og religionsfrihet

Mange av de internerte var svært engasjerte når det gjaldt å organisere teaterfremførelser og konserter i leiren. Det ble fremført teaterstykker, musikaler, revyer, danseforestillinger og konserter av ulike slag. De internerte kunne nyte fremførelsen av "The Twelfth Night" og "A Midsummer Night's Dream" av William Shakespeare eller Alice Duer Miller's "The White Cliffs of Dover".

I tillegg kunne de delta i korsang og dans. Den japanske leirledelsen la også sitt preg på kulturtilbudet ved å vise propagandafilmer.

Faktisk var nådde det kulturelle engasjementet blant de internerte et nivå som bekymret høyere kretser i det japanske styret i Hongkong. Emerson skriver at " The japanese said that in Hongkong there was considerable criticism that the internees were enjoying themselves too much". Under kulturelle tilstelninger var det også anløp til holdningskamp blant de internerte. I 1943 stoppet den japanske leirledelsen underholdningstilbudet i leiren i flere uker da publikum hadde vist V-tegnet foran japanske fotografer. 

Da leiren kom under militært styre ble det imidlertid innskrenket på de internertes kulturelle frihet da det kun ble lov med underholdning én gang i måneden.

I leiren var det et tjuetalls protestantiske menigheter representert, i tillegg til en betydelig katolsk majoritet. Det ble holdt gudstjenester hver søndag for ikke-katolikker, mens katolikkene hadde gudstjeneste hver dag. Sistnevnte var engasjert i mange ulike former for frivillig arbeid for veldedige formål.

Leiren hadde ellers et eget bibliotek. De internerte kunne fritt lese den engelskspråklige avisen The Hong Kong News (underlagt japansk sensur), samt kinesiske og japanske aviser. Avislesning ble først forbudt i de siste ukene av fangenskapet.

Leirdisiplin

Det var lite kriminalitet i leiren og ingen mord. Det skjedde også få tyverier, og hvis dette forekom dreide det seg om at grønnsaker eller frukt ble tatt fra kjøkkenhager.

Alvorlige handlinger som brøt med den japanske leirledelsens påbud ble håndtert i tråd med japanske normer for straffer og disiplinering. Et eksempel på dette er at i 1942 ble sju internerte henrettet og fire andre fengslet for å ha medvirket til å sende meldinger inn og ut av leiren og for ha hatt en radiomottaker. Hvis internerte ble henrettet var det forbudt å minnes de døde gjennom begravelser eller gudstjenester. Det fantes heller ingen ankemuligheter for fengselsdommer.

Men noen ganger kunne japansk justis gi uventede utslag. Det kom spesielt godt til syne da britiske politimenn, som var internert i leiren, gjennomførte godt organiserte tyverier av mat fra et havnelager, utenfor leiren, over lengre tid. Da dette ble oppdaget ble politimennene fengslet i noen uker, men fikk slippe tilbake til leiren. Grunnen var at den japanske leirledelsen paradoksalt nok ville unngå at det ble kjent at det fantes enkle metoder for å flykte fra leirområdet og at de selv ikke opprettholdt en tilstrekkelig bevoktning.

Selv om halvøya var omgitt av piggtråd og ble patruljert fantes det flere muligheter for å flykte. To ganger klarte også et par lag med fanger å flykte med båt. Det ene laget seilte over til Macao (under portugisisk styre) hvor de brukte et teppe som seil. Et annet lag flyktet over Stanley-bukta, videre over til New Territories og til det ikke-okkuperte Kina. Etter disse flukthendelsene innførte den japanske leirledelsen mye strengere kontroll på de internertes bevegelsesfrihet. Da et nytt lag med fanger forsøkte å flykte etter de nye leirforordningene ble innført ble de strengt straffet da de ble oppdaget, og de ble utsatt for grov vold og mishandling under fengslingsperioden.

Mindre alvorlige handlinger, hvor en internert handlet på tvers av felleskapets interesser, ble håndtert av Camp Disciplinary Tribunal. Der ble saker meldt inn til en av formennene i et distrikt som så brakte det videre til tribunalet. Alle beslutninger av tribunalet måtte godkjennes av kolonisekretæren Gimson, som en representant for den britiske stat. 

Nordmenn i Stanley-leiren

Ottosen skriver at de fleste nordmennene ble internert i det gamle fengselssykehuset i leiren. Emerson henviser til at de norske internerte bodde i et kvartal som var i samme gate som hovedporten til fengselsområdet. I dette kvartalet bodde det også nederlendere og belgiere og ble omtalt som "The Dutch Block". Emerson beskriver strøket i nærheten på denne måten:

"To the side of this former Prison Officer's Club was a garage which became the ration distribution centre. The three buildings - The Dutch Block, The Central Recreation Room and the garage formed a "U" in the centre of which was a bowling green, which was used for outdoor concerts, gatherings and auctions." 

Emerson henviser i noen få tilfeller til tilstedeværelsen av nordmenn. Han nevner blant annet at det var en nordmann som tok ansvaret for driften av hønsegården i leiren som ble opprettet med finansiell hjelp fra Røde Kors-delegaten Zindel.

Da Emerson beskriver skoletilbudet i leiren legger han til at nordmenn ble internert i leiren i 1943, og at det dette året ble innrullert en norsk elev i leirens juniorskole (8-12 år). På dette nivået fantes det 50 elever, som fikk undervisning i hovedforsamlingsrommet på St. Stephens College.

Ifølge Ottosen fikk internerte i Stanley-leiren besøk av sjømannspresten Johan Nielsen, som var deres sjelesørger. Han nevner også spesielt to norske familier som fra februar 1943 bodde på hvert sitt rom. Den ene familien var Catherine Hellevik og hennes sønn Norman Aleksander Hellevik. Ved siden av dem bodde familien Sandberg, med de to foreldrene Marie og Just Sandberg og deres fire barn Anthoni, Knut John, Marcia Aagot, Solveig. Rommene familiene bodde på var på 16 kvadratmeter.

Ottosen påpeker at nordmenn som var i Stanley-leiren laget mat i leirens felleskjøkken. Hver familie kunne hente sin matrasjon to ganger per dag. 

For noen av nordmennene i leiren fantes det særlig store helseutfordringer, som noen ganger kunne få et tragisk utfall. En som var i en slik situasjon var Catherine Hellevik (hun var opprinnelig russisk, med navnet Ekaterina Tushkanoff), da hun hadde eneansvaret for sønnen, som hadde diabetes.

Hennes norske ektemann, Harald Olsen Hellevik, som var sjefsmaskinist på linjeskipet Ben Lady, som gikk til og fra Australia, var blitt avskåret fra å kunne komme til Hong Kong etter kronkolonien ble invadert. I tre og et halvt år måtte da Cathrine alene kjempe en daglig kamp for å kunne kjøpe nok insulin til å holde sønnen i live, som var 13 år da krigen brøt ut.

Da krigen var over bestemte Catherine seg for å dra til Filippinene med sønnen hvor han kunne få medisinsk behandling. Da de var underveis med skipet Empress of Australia, på tredje døgnet, døde sønnen mens han var under tilsyn av det medisinske personellet på skipet. Moren hadde da hun kom om bord insistert overfor skipslegen at hun var den som best visste hvilke doseringer sønnen trengte og at hun skulle ta ansvaret for å pleie sønnen. Men dette ble hun nektet. Sønnen døde på grunn av feil dosering av insulin og fikk insulinsjokk. Han ble begravet på havet 13. september 1945.  

To nordmenn døde i fangenskap mens de var i Stanley-leiren: maskinist Olav Amalius Larsen (døde på grunn av malaria 3. oktober 1942) og skipsfører Haakon Odin Berg Sareussen (død 25. oktober 1944).

En av de internerte i Stanley-leiren, maskinisten Daniel Kornelius Severin Danielsen, ble feilaktig rapportert å være død mens han var i leiren i 1944. Som en del av en besetning på sju mann på skipet Haraldsvang ble han tatt til fange av japanske styrker i Hongkong 12. desember 1941. Det skjedde etter mannskapet hadde senket sitt eget skip samme dag. Danielsen reiste tilbake til Norge fra Hongkong i oktober 1945.

I Stanley-leiren var flere av de internerte tidligere mannskap på skipene Wawa og Proteus, som i likhet med Haraldsvang ble senket av eget mannskap. Dette skjedde i henholdsvis Hongkongs havn 12. desember 1941 og i Surabaya, Indonesia 2. mars 1942.